Refleksjon og endring

Jeg elsker høsten. Solen varmer fremdeles litt når skyene finner ut at den kan få lov til å vise seg. Dagene blir kortere. Kveldene blir mørkere. En finner frem stearinlys som en tenner når skumringen kommer. Naturen endrer seg, blir fargerik og praktfull. Jeg syns det er litt magisk.

IMG_7466

Jeg føler det samme med våren. På høsten og våren ser en så stor endring i naturen. Siden naturen er en så stor og viktig del av livet mitt, tror jeg det har innvirkning på hvordan jeg føler meg. Kroppen og sinnet mitt reagerer litt på samme måte, som om det skjer en liten reboot og jeg er klar for å fortsette veien min etter litt revurdering, endring eller tydeligere mål enn tidligere. Jeg har hatt denne følelsen om høsten så lenge jeg kan huske.

Dersom du også føler for en liten reboot nå på høsten kan det å stille deg selv to enkle spørsmål være til hjelp: Hva er de viktigst verdiene for deg i livet ditt akkurat nå? Hvordan lever du i forhold til dem? Kanskje trenger du å justere på noen tanker om deg selv eller andre. Kanskje trenger du fysisk å gjøre noe annerledes enn det du har gjort tidligere for å leve slik du ønsker. Mange ganger kan vi gå på autopilot og derfor bruke masse av energi på noe som ikke fører oss i den retningen vi ønsker. Det kan til og med ta oss i feil retning, bort fra våre mål og verdier. Det handler om å prøve å bruke energien sin i tråd med sine verdier og mål i livet. Du definerer deg selv og kan velge å leve i tråd med det.

Ønsker alle en nydelig høst!

IMG_4643

You are the master of your destiny ~ Yogi Bhajan

~ anette ~

Bare en liten biltur…

Vi tok oss en biltur. Været vekslet mellom voldsomme regnbyger og sol, der en kunne få et glimt av en nydelig blå himmel i mellom skyene. Siden minstejenta ikke er så interessert i å sitte i vogna lenger etter at hun begynte å gå, fant vi ut at vi putter henne og femåringen i bilen for å  ta en nærmere titt på vindparken som vi nylig har fått i gang her i byen – tidligere hadde jeg bare sett vindmøllene fra lang avstand der de dukket opp en etter en i det fjerne oppe i heia over byen. Tror jeg telte 25 vindmøller! Jeg syns tanken med vindmøller er veldig fin – utbygging av fornybare energikilder vil bidra til en mer bærekraftig utvikling, vi må ta vare på denne jordkloden. Men jeg må være enig i dem som misliker dem med at de ikke akkurat er et vakkert tilskudd til et naturområde. Håper ikke de som bor i nærheten misliker dem for sterkt da en ikke akkurat kan overse dem…. Sett bort fra at vindmøller stikker seg særdeles ut ifra naturen rundt må jeg si at jeg personlig liker vindparken på grunn av dens funksjon – det føles som om vi har tatt et skritt i riktig retning for miljøet.

IMG_7459

Det å se disse vindmøllene på så nært hold var en liten utfordring for meg. Jeg er rett og slett redd for store unaturlige ting. Ja, du må bare le! 😉 Det er ikke noe som plager meg nevneverdig da byen jeg bor i ikke akkurat består av skyskrapere – heldigvis. Så jeg har heller aldri fått et egentlig navn på dette, jeg kaller det bare for megafobi. Noen som kjenner til eller har hørt om liknende forresten? Kanskje er det bare meg…

IMG_7460

Iallfall. Vi kjører av gårde med de to minste jentene våre bak i bilen. Minstejenta sutrer som vanlig, og gjerne litt ekstra denne dagen syns jeg. Vi stopper og går ut av bilen for å se nærmere på vindmøllene. Når vi skal hjemover blir minstejenta om mulig enda mer grinete. Vi gjør alt vi kan for at hun skal føle seg aktivisert og slutte å sutre. Men hun bare griner. Plutselig hører vi at hun kaster opp. Vi ser på hverandre og kan lese i hverandres blikk at vi føler oss litt mislykket og dårlige som foreldre akkurat nå. Det var derfor hun gråt denne gangen stakkar, ikke fordi hun kjedet seg slik som vi trodde. Vi stopper bilen og får tatt henne ut av setet. Alt er vått av oppkast. Vi får av henne klærne og tuller henne inn i mannens hettejakke for å holde henne varm, vi hadde jo ikke tatt med ekstra klær – noe som vi alltid pleier å gjøre ellers. Selvfølgelig skulle dette skje den ene gangen vi ikke hadde forberedt oss. Typisk. Dette skulle jo bare være en liten biltur… Det var visst ikke vår dag dette. Vi finner ut at det er like vått i bilstolen hennes som klærne hennes var. Vi kunne ikke plassere henne oppi der igjen. Femåringen bruker kun et enkelt sete og vanlig bilbelte så der kunne vi heller ikke plassere minstejenta. Så da var det bare å plassere minstejenta på fanget inntullet i pappas hettejakke og kjøre forsiktig hjemover. Jeg var nøye med å pakke henne ekstra inn (gjemme henne) når vi møtte biler på veien for at de ikke skulle se at det jeg hadde på fanget var en baby – kun iført bleie. Heldigvis kom vi oss hjem uten å møte noen vi ikke ville møte.

Da vi endelig kjørte inn i oppkjørselen hjemme handlet det om å snike seg inn i huset uten at naboene skulle se at vi ikke bare hadde hatt minstejenta løs i bilen, men at hun i tillegg ikke hadde klær på seg. Jeg aner ikke om naboene fikk øye på oss da vi snek oss inn, og hva de i så fall har tenkt om den saken. Vi kan jo håpe at de klikker seg inn her for å få en forklaring på fenomenet i så fall 😉

~ anette ~

 

Tom seng

I morges fikk jeg en snap fra mannen min. Hadde jeg vært smart nok hadde jeg tatt en screenshot av den så jeg kunne brukt bildet her da det inspirerte meg til å skrive dette innlegget, men så smart er jeg rett og slett ikke.

Bildet var forresten av en tom seng – vår tomme seng:

Det er kveld. Klokka er snart ni og mannen min og jeg sitter i sofaen og prater. Vi vil helst legge oss i vår deilige seng. Vi vil sove. Dagen har vært lang, den startet klokka fire om “morgenen”.  Starten var det minstejenta som stod for. Klokka fira hadde nemlig hun bestemt seg for at hun skulle ha melk fra mammaen sin. Det er vår egen feil, vi har ammet henne i senga vår i helgene for å få ligge og dra oss litt lengre. Nå må vi betale for det – det blir tidligere og tidligere…

Vi er altså trøtte og vil i seng, men må vente med å legge oss til vi har hentet tvillingene som er på turn til klokka halv ti! Hver mandag fremover må vi altså være våkne til halv ti, og vel så det… For når de kommer hjem, så skal de jo spise og dusje før de kan krype under dyna. Syns du vi høres kjedelige ut som sliter med å holde oss våkne til klokka halv ti? Vel, det å ha en baby, som i tillegg til å være barn nummer fire, er mye våken på nettene og vil tidlig opp, har en tendens til å gjøre en litt kjedelig. Men det er en overgang. Og kun derfor sitter vi fremdeles i sofaen og prater selv om øynene føles som sandpapir og vi gjesper mer enn vi prater.

Så hører vi noen rare pipelyder fra femåringens rom. Vi blir stille og ser på hverandre, lytter. Hører ingenting. Da vi begynner å prate igjen hører vi pipelydene igjen. Ok da, vi får gå opp og sjekke hva som skjer. Femåringen gråter – hun er redd, noe som betyr at hun vil at en av oss skal sove inne hos henne i den grusomt vonde “skuffen” som en drar ut fra under senga hennes. Jeg syns synd på henne, vet at hun har mange store tanker som hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til og at hun ofte blir redd på grunn av dem. Jeg trøster henne og sier at jeg gjerne vil sove inne hos henne. Hun blir glad. Jeg blir glad jeg kan hjelpe henne og føler meg lykkelig når jeg får et søvnig smil fra henne.

Mannen min og jeg går ned i stua for å prater litt til fordi vi ser at klokka enda ikke har kommet til tidspunktet for henting av tvillingene. Men etter kort tid er endelig tiden inne. Jeg durer ned, reagerer på hvor mørkt det er, er jo ikke vant til å være ute på denne tiden av døgnet lenger – plukker opp jentene og durer hjem. De er heldigvis raske med å få i seg mat når de kommer hjem, og de er veldig fornøyd og glad over dagens trening. Forteller mye – det er alltid kjekt. Så sier de at de kan dusje og legge seg imens vi leser på senga. Jeg legger meg inn til femåringen i skuffen under senga med boka jeg begynte på da jeg lå på barselhotellet etter å ha født minstejenta som nå er elleve måneder. Mannen min skal til å legge seg i vår seng og lese da minstejenta finner ut at  hun vil blande seg inn. Hun har nemlig funnet ut at natteamming godt kunne blitt gjeninnført også – og blir skikkelig hissig da hun finner ut at hun ikke kommer til å få igjennom dette forslaget. Det ender med at mannen min må legge seg inn til henne på en madrass på gulvet og sove med armen gjennom sprinklene på sprinkelsenga for å stryke henne på skinnet.

Senga vår stod dermed tom hele natten…. Et trist syn. Men inne på de andre soverommene kunne en se at huset var alt annet enn trist da alle barna sov trygt og godt med foreldrene sine nærmest rundt lillefingeren.

IMG_6486

Holder meg til Savasana idag 😉

Ønsker alle en fin dag ❤

~ anette ~

Sliter du med PMS?

Vi kvinner har varierende grad av premenstruelt syndrom, PMS. Kanskje er du den heldige som “bare” får litt ubehag og kjenner deg litt humørsyk. I så fall skal du være takknemlig for det. Flere andre har større plager, de kan føle seg så irritable, aggressive, engstelige, deprimerte, angstfulle eller føle at de mister kontrollen såpass mye at de ikke fungerer verken hjemme eller på jobb. Noen blir paranoide og føler at verden er i mot dem, andre kan faktisk oppleve selvmordstanker. Så vær så snill å ta mennesker som opplever eller viser sterke PMS plager på alvor! Fysisk kan en være plaget av smerter i brystene, magesmerter, hodepine, vektøkning, kviser, økt appetitt, tap av energi og forverring av kroniske sykdommer. I tillegg fører væskeansamlinger i kroppen til at en føler seg oppblåst og uvel. En har verken lyst eller ork til å treffe mennesker fordi hormonene gjør at en kjenner på et konstant økt spenningsnivå i kroppen, som om den dirrer på en enormt høy frekvens uten at en har mulighet til å stoppe det. Det er så drenerende på energien at en ikke har kapasitet til å omgås andre.

Det er ikke alltid lett å bli tatt på alvor med PMS-plager. Mange synes det er et fantastisk tema å fleipe om, og jeg forstår dem på et vis! At en månedlig blir så ustabil fysisk og psykisk av hormoner at en føler behov for medisinsk hjelp er kanskje litt uforståelig for de av dem som ikke har kjent dette på kroppen selv. Det kan kanskje virke litt komisk ja – dersom du er på lang og trygg avstand iallefall. Men jeg kan love dere at for de  som sliter med dette er det alt annet enn komisk når det står på. Det kan gå hardt ut over partner og familie, noe som kan endre ens syn på seg selv og igjen føre til en spiral som drar deg lenger og lenger ned. En puster ut når en kjenner at kroppen begynner å stabilisere seg etter en periode med PMS, tørker av seg all skyldfølelse for det fæle en har vært igjennom og den fæle personen en har vært, retter seg opp i ryggen og tenker at en neste gang heller vil flytte ut av huset enn at de en elsker høyest på denne jord skal se en slik enda en gang.

Men dersom en ikke ønsker å flytte til en øde hytte ute i skogen en ti-dagers periode hver måned, eller leve som en eremitt resten av livet i redsel for å krenke flere mennesker med ens ustabile psyke, hva skal en da gjøre?

Det fins dessverre ingen mirakelkur. Men før en velger eremittlivet kan en iallfall prøve noen råd og tips:

  • unngå salt og salt mat
  • unngå koffein
  • unngå alkohol
  • få nok søvn
  • spis små måltider fremfor store
  • tren kondisjonstrening daglig
  • tilskudd av nattlysolje
  • kalsiumtilsudd
  • D-vitamintilskudd
  • munkepepper (Vitex agnus castus)
  • meditasjon
  • yoga

Det er viktig at en ikke sykeliggjør PMS-plager, da det er en naturlig svingning i en kvinnes kropp som en er nødt til å akseptere og godta. Det er tross alt fantastisk å tenke på at svingningene kommer av hormoner som styrer syklusen vår; syklusen som gjør at kroppen vår er fruktbar og kan bære frem et barn!

Men dersom du er en av de som sliter såpass som beskrevet i dette innlegget og føler at du ikke får hjelp av noen av disse rådene så ta kontakt med fastlegen din for flere råd, medisinsk- og/eller kognitiv hjelp. Jeg synes ikke det er riktig at PMS skal være en så forstyrrende faktor i livet at det har innvirkning på ens hverdagsliv, at det hemmer en i dagliglivet eller er forstyrrende for familie, venner eller jobb. Da er det iallefall verdt forsøket med å prøve å lindre plagene.

IMG_7254

~ anette ~

Det beste for barna

Èn gang i vårt liv sammen, har mannen min og jeg investert i en splitter ny bil. Vi tenkte at det var greit å vite at vi hadde en god bil i lang tid fremover, som det ikke kom til å bli noen problemer med. Jeg husker godt følelsen når vi hentet bilen. Så skinnende og uten en skramme. Jeg ville ikke parkere ved siden av andre biler i fare for at en dør skulle bli slengt opp på bilen ved siden av og lage skrape eller en liten bulk i den nye bilen vår. Jeg tenkte ikke på utseende, men på rusten som kunne sette seg i skaden og føre til større alvorligere skader. Jeg husker også så godt nettopp den første skrapa vi fikk. Følelsen av at bilen ikke var like perfekt lenger – den var ødelagt på et vis, for alltid, og kunne aldri helt bli som før. Den lille skrapa kunne føre til at bilen begynte å ruste, og når rusten fikk satt seg ble den aldri mer den samme. Da kunne vi få problemer med både motor og utett tak – hva vet vel jeg om biler??

Nå skal det sies at vi ikke fikk beholde denne bilen så lenge da det var en femseter og vi ventet plutselig og uventet vårt fjerde barn, noe som betydde at en femseter ble for liten for oss. Det ble en rimelig sjuseter med to seter en kunne slå opp i bagasjerommet i stedet for det splitter nye gliset. Vi ville ikke lenger bruke så mye penger på en bil etter å funnet ut at vi skulle ha barn nummer fire – det ble sikkert andre ting å bruke pengene på fremover, tenkte vi.

Uansett, jeg skulle ikke skive om biler. Det interesserer meg egentlig like lite som støvet jeg suger opp med støvsugeren – vi har bil fordi vi må. Men jeg kom på å tenke på denne følelsen av å ha en ny bil som en gjerne ikke vil ødelegge fordi den er helt ny, ubrukt og alt fungerer foreløpig som det skal. Ingen har fått mulighet til å rote den til, sette vond lukt i den, skrape eller bulke den opp, enda.

(Misforstå meg rett og bruk litt humor når du leser neste setning:) Litt samme følelse var det for meg når jeg fødte mine barn (hvis en ganger det med et uendelig tall). Nå vil jeg for all del ikke sammenligne barna mine med biler. Barna mine betyr mer for meg enn noe annet i dette universet, de er en del AV meg. Men jeg husker så godt da jeg fikk mine to førstefødte. Følelsen av å holde det perfekte i armene og redselen for å ødelegge det her perfekte mennesket. Som førstegangsmor visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, iallfall ikke når kroppen min sånn uten videre fant ut at den skulle lage to! Men altså, en har på et fantastisk vis fått to bitte små babyer i armene, og alt en vil er at de skal ha det så bra som bare mulig. Og så er vi mennesker bare mennesker, vi er gjerne uoppmerksomme en liten stund der barnet skader seg, en blir sint eller sur fordi en er trett eller bare ikke har mulighet til å gjøre noe helt slik som en så for seg at var det beste til barnet. Jeg husker så godt at jeg var så redd for å skade tvillingene psykisk; at jeg skulle si eller gjør noe som førte til at de kunne få problemer seinere i livet. Når en får tvillinger er det ikke så lett å ikke la barnet skrike for eksempel. De var to og jeg var bare en. Jeg så for meg hvor traumatisk dette måtte være for den av barna som måtte skrike litt, og jeg lot det gå hardt utover meg selv med dårlig skyldfølelse for den dårlig mora jeg var. Dette førte videre til en konstant sliten mor som glemte å nyte tiden med de små…

Når jeg fikk mitt tredje barn var jeg om mulig enda verre. Ingen andre enn meg fikk holde babyen dersom hun gråt. Jeg stolte heller ikke på andre til å utøve denne viktige jobben å ta vare på henne. Hun var med meg tjuefire timer i døgnet! Denne gangen hadde jeg virkelig gått inn for å gjøre alt riktig, slik jeg trodde var riktig, som en kompensasjon for følelsen av å ikke strekke til med de to første kanskje…? Ja, det høres grusomt ut, men slik var det altså. Når jeg ser tilbake på denne tiden så koste vi oss mye all den tiden vi var sammen, men kroppen min var konstant sliten av bekymring.

Nå når vi har fått vårt fjerde barn har jeg endelig vært avslappet. Det er utrolig deilig. Jeg er like glad i henne som i de tre andre, men jeg har akseptert at jeg ikke kan gjøre alt slik som jeg ideelt sett skulle ønske at jeg kunne. Jeg tror både hun og jeg har det best på denne måten også. Jeg tror så lenge en fokuserer på å gi barnet kjærlighet så kan en gjøre mange feil uten at barnet tar skade. Så lenge kjærlighet ligger i bunn i det en gjør for og med barnet.

Som foreldre må en være klar over at en kommer til å gjøre feil. En kommer til å si og reagere på måter som en helst skulle ønske at en ikke gjorde. En kommer til å bli sint og sur fordi en er sliten. En kommer til å oppdage at en kun er et menneske som har sine fysiske og psykiske grenser. En må rett og slett slappe av og innse at det er rom for å gjøre feil. Så lenge en daglig kan vise kjærlighet til barnet skal en ikke bekymre seg for hvordan en takler ulike situasjoner. En gjør det beste en kan ut ifra den situasjonen en er i der og da.

Dersom du er en litt anspent og bekymret mor som jeg har vært, så gi deg selv heller et klapp på skulderen og se på den herlige lille, eller store, skapningen du elsker over alt på denne jord. Den lille skapningen må igjennom sine oppturer og nedturer på samme måte som du har måttet gjennom livet. Men så lenge den lille skapningen har kjærlighet så går det helt fint, tror iallfall jeg.

IMG_7255

~ anette ~

 

MediYoga-instruktørutdanning

IMG_5821

Siden jeg ble ferdig utdannet sykepleier har jeg hatt lyst til å studere MediYoga. Jeg har savnet et enda mer helhetlig bilde av mennesket enn den vestlige medisin kan gi. I vestlig medisin er det stort fokus på pasienters kliniske bilde, diagnoser, medisiner og prosedyrer. Dette er grunnleggende kunnskaper som ikke skal undergraves eller nedprioriteres på noen måte. Men jeg savner i tillegg et enda mer holistisk menneskesyn, et syn som også inkluderer mennesket som en energiskapning der energisystemet også må være i balanse.

I går startet jeg på min vei til å bli MediYoga-instruktør, og det føles som om alle biter falt på plass, som om det er meningen at jeg skulle nettopp dette! Da vi begynte med øvelsene gikk assosiasjonene mine rett til Kundalini yoga. MediYoga er nemlig nært tilknyttet Kundalini yoga, som er en eldgammel, godt utprøvd yogaform. Forskjellen er at MediYoga praktiserer forskningsbaserte Kundalini yogaøvelser. I tillegg har en i MediYoga vevd inn grunnleggende aspekter fra Ayurveda som er en eldgammel indisk legekunst, samt komponenter fra den tradisjonelle kinesiske medisinen. For meg som har en medisinskfaglig bakgrunn som sykepleier, er det viktig at informasjonen jeg gir videre er forsket på dersom jeg underviser og informerer i form av å være sykepleier. MediYoga er bygget på forskning og består av meditasjoner og øvelser som har en rehabiliterende effekt på visse psykiske eller fysiske plager hos mennesker. Derfor kan jeg benytte meg av disse øvelsene og teknikkene også i yrket mitt.

MediYoga er også en god praksis for det moderne mennesket som lever en stresset hverdag og trenger teknikker som gir dem en bedre tilstedeværelse, fokus og ro i hverdagen. Det å få økt bevissthet rundt energistrømmen i kroppen, balanse og tilstedeværelse kan være det som mangler for mange mennesker i dag. Jeg er derfor veldig glad for at jeg nå endelig er i gang med denne utdanningen, da jeg føler at jeg kan hjelpe mennesker på en enda mer helhetlig måte, både privat og i yrket mitt.

~ anette ~

 

 

Den dagen

Alle har vel dager, eller i det minste en dag inni mellom, der ikke alt går helt som det skal. Idag var en slik dag for meg. Jeg har noen sånne dager hver måned og det er like frustrerende for mannen min og meg hver gang. Denne dagen begynte med at jeg måtte fylle bensin etter at jeg hadde kjørt femåringen i barnehagen, det var helt tomt for bensin. Babyen hadde allerede rukket å bli trett så hun sutret og skrek i bilstolen sin bak i bilen. Jeg måtte fylle bensin fordi mannen min ikke klarte å gjøre det med en grinende baby i baksetet, dere kan vel tenke dere hvor lite glad jeg ble av å få den opplysningen. Det var lang kø ved bensinpumpene, sikkert rimelig bensin denne dagen…? Da det endelig var min tur hadde jeg gitt mobilen min til babyen for at hun skulle tie stille og ha noe å gjøre imens jeg fyllet tanken. Plutselig innså jeg at jeg ikke husket om vi brukte diesel eller bensin på denne bilen, jeg kjente litt på panikkfølelsen – det var jo den køen! Jeg tenkte at jeg ikke kunne forhindre køen, og babyen hadde jo mobilen, så jeg banket på ruta til mannen som satt og ventet i bilen bak og spurte om han hadde noen anelser. Det er definitivt diesel sa han og et DIGERT smil bredte seg om munnen hans. Han lo nesten. Jeg betvilte i to sekund kunnskapene hans, men tenkte at det var alt jeg hadde å gå ut ifra. Så det ble diesel – og bilen virker fremdeles. Så tusen takk til den fremmede mannen i bilen bak meg!

Da jeg kom hjem sendte jeg en melding til mannen min for å klage på hvor fælt det var å fylle bensin på bilen med en grinende baby i baksetet. Helt tullete, men det er den dagen…. Jeg passet på å skrive `bensin` for at han skulle få en liten støkk – bare som en harmløs payback…

Da jeg skulle gå og hente femåringen igjen traff jeg naboer på utsiden. Plutselig ser jeg babyen min som jeg bærer i armene bære på et par av tvillingenes skitne sokker. Jeg lo det bort med at hun sikkert hadde tatt de fra klesvasken jeg skulle legge sammen, ville ikke innrømme at det nok heller var fra skittentøyet… Jeg puttet raskt babyen i bilstolen sin, ga henne en kavring som lå igjen i bilen fra morgenen, og kjørte av gårde.

På vei til barnehagen måtte jeg skru opp radioen da jeg hørte Adele synge “Hello”. Da skrudde også væske-sekresjonen i øynene seg opp. Jeg gråt mine tapre tårer etter Adele sin nydelige sang, kjørende til barnehagen. Da jeg kom frem satt jeg litt i bilen for at tårene skulle tørke og de røde øynene skulle få blekne litt…. Da jeg endelig steg ut av bilen frydet babyen seg av alle barnelydene som kom fra barna som var ute og lekte i finværet. Jeg gikk bort til femåringen som lekte med bestevenninna i sandkassen og satte ned babyen så hun fikk leke. Jeg pratet lenge med barnehagetantene, sjelden jeg bruker SÅ lang tid når jeg henter femåringen i barnehagen, men det var så koselig slik babyen lekte… I tillegg traff jeg en kollega som jeg syntes hadde litt problemer med å se meg i øynene. Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg så meg i bakspeilet etter å ha kommet tilbake til bilen igjen. En kunne tydelig se hvordan tårene hadde rent nedover kinnene mine. Maskaraen hadde laget fine tegninger i grått nedover. I tillegg var det smurt litt utover i øyekroken.

Jeg sukket og måtte bare innse og godta at det var den dagen idag – satser på en bedre dag i morgen.

IMG_6784

Ha en fin kveld ❤

~ anette ~

Helga som var

Endelig fikk jeg mulighet til å dele noen ord med dere igjen. I perioder er det å være firebarnsmamma såpass travelt at det blir lite tid til å skrive… Men denne helga vi hadde nå syns jeg var så hverdagslig koselig, at den måtte deles og foreviges. Det ble jammen en liten smak av sommer og det var så herlig for kropp og sjel!

Lørdagen forsvant veldig fort. Først og fremst måtte jeg handle inn matvarer. Noe så trivielt kan ta litt tid når en skal handle til en familie med fire barn da det skal planlegges godt for helst en hel uke. Men alt i alt sparer en tid i forhold til om en skulle stukket innom butikken daglig.. Jeg prøver altså å storhandle, og jo flere barn jo større blir haugen på handlevogna også. Når jeg kommer til kassen slår det aldri feil; uansett hvor tidlig jeg måtte dra til butikken, selv en lørdag morgen, så stabler det seg opp med mennesker bak meg fordi jeg jo har så fordømt masse som skal bipes, veies, betales og puttes oppi poser. Jeg prøver gang på gang og ikke stresse, men det er vanskelig når jeg ser alle utålmodige menneskene bak meg. Samtidig ser jeg all min frukt og grønnsaker bli knust og presset mer og mer for jo lengre rullebåndet ruller og går.

Det ble en liten digresjon, uansett…; resten av lørdagen gikk med på rydding, klesvask yoga og en kinotur sammen med femåringen og bestevenninna hennes. Det var veldig koselig og kjekt. De to er perlevenner og finner alltid ut av det sammen. Vi er så glade for at femåringen er så heldig å ha en så god venninne. Deretter var det å forberede kveldskosen, vi har alltid noe varmt å spise lørdag kveld. Denne lørdagen ble det greske kjøttboller med salat og tzatziki. Heldigvis er fremdeles alle barna som regel hjemme på lørdagskveldene – det er skikkelig kos da mange kvelder i ukedagene er forbeholdt fritidsaktiviteter for de to eldste.

Søndag gikk vi tur med de to minste i et flott turområde i nærheten. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg hjem en del lyng som nå står til pynt i stua. Det dufter så godt av dem!

IMG_6903

Det ble mer lek enn gåing, men nå er det vel det å oppholde seg i naturen som er viktigst sammen med barna. Femåringen fant et egnet sted ved vannet for en fantasi-lek og ville ikke gå videre derfra på en stund!

IMG_6901

Naturen  har fått et utrolig fint høstpreg allerede. Nydelige farger og mange spennende sopper for barna å studere. Jeg har ingen kunnskaper om sopp så de fikk se men ikke røre 😉

IMG_6915

Det var veldig kjekt for femåringen å lete etter fargerike og spennende vekster i skogen. Oppdage bekker og dyr som lå gjemt. Hun fant blant annet en stor padde som vi dessverre ikke fikk bilde av da den var så rask til å gjemme seg da hun pirket forsiktig borti den med en pinne. Den var nok lur som gjemte seg 😉

IMG_6924

Jeg må helt klart si at denne lille turen på søndag med de to minste var helgas høydepunkt. Hver gang vi er i naturen så dukker det opp en ekstra gnist og kreativitet hos barna. Er så glad for tradisjonen med søndagstur – og den gleden vi gir barna med denne tradisjonen.

IMG_6887

~anette ~

Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Everybody panic!

IMG_5354

Da vi ventet vårt fjerde barn var innleggets overskrift en svært god beskrivelse på følelsen vi som foreldre hadde. Selvfølgelig var det en stor glede! Misforstå meg rett. Men fire barn er mange! Jeg så for meg rufsete hår, ikke bare på meg, men på alle barna. Jeg så for meg null tid til yoga, trening og løping. Jeg så for meg en sliten mann som aldri gadd annet enn å sitte foran fjernsynet med en tallerken på en diger ølmage fordi livet hans hadde blitt noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Jeg så for meg slitte klær fordi jeg ikke hadde tid eller råd til å skaffe nye. Jeg så for meg store mørke ringer under øynene som bare vokste for hver natt vi ikke fikk sove. Jeg så for meg huset som en svinesti, med leker over alt som besøkende snublet i idet de steg innenfor døra. Under graviditeten drømte jeg nesten hver natt at vi glemte et av barna når vi skulle ut av huset. Vi fòr ut døra alle mann, men tilbake stod babyen i bilstolen sin, fremdeles i entreen hjemme imens vi sang lykkelig i bilen på vei til et lykkelig sted. Uvitende om hvor grusomme vi var som hadde glemt minstemann hjemme.

Heldigvis har jeg en livlig fantasi. Hun ene tvillingjenta vår på tolv år påstår at jeg en gang kjørte ifra henne da hun var mindre, men jeg hadde visst oppdaget det og plukket henne opp etter kort tid. Femåringen er som regel rufsete på håret, men det børstes hver dag så tror kun det har med at hun er en sunn aktiv unge og ikke med at hun forsømmes. Mannen ser ut til å stortrives som firebarnspappa, vel er han sliten, vel skulle han nok fått tid til flere av Uniteds fotballkamper, men ølmagen har han ikke fått lagt nok krefter i for at den skal bli stor. (Han har aldri engang vært så stor fan av øl…) Det ser dessuten ut som om han er sprekere og mer aktiv enn noen gang.  Huset ser ørlite grann bedre ut enn en svinesti iallfall, det er jo bra. Når det kommer til meg så har mitt liv blitt beriket på så mange måter. Dessuten så har jeg opptelling av barna jevnlig, sånn i tilfellet 😉

Det er tvert imot mange fordeler med fire barn. En kjeder seg aldri. Har alltid noen å være sammen med. En får minst fire klemmer hver dag. Og ikke minst er huset daglig fullt til randen av kjærlighet.

~ anette ~