En firebarnsmors natt

Klokka er halv ti og jeg er stuptrøtt. Har jo vært våken siden klokka fem i morges… Jeg vingler meg opp trappa og inn på soverommet til Ane, datteren vår på fem år. Jeg kan ikke sove inne med mannen min. Der ligger babyen vår i sprinkelsenga si rett ved siden av vår seng. Vi har enda ikke ordnet til rommet hennes, og dersom hun ser, lukter, hører eller føler at jeg er i rommet så våkner hun og vil ha pupp med en gang. Så jeg må holde meg langt unna.

Ane har en skuff under senga som gjesteseng. Jeg trekker den ut. Dyna og puta mi ligger allerede flatklemt på plass. Jeg har sovet her et par uker nå. Jeg løfter på dyna og innser at  ¨senga mi ¨har blitt brukt som kulisser til Ane sine Paw Patrols. Jeg rydder dem forsiktig bort, redd for at femåringen skal våkne og protestere på forflytningen av lekene sine. Det er tross alt hennes rom og hennes leker. Og hennes leker er hellige. Jeg sniker meg forsiktig opp i senga og kjenner at det stikker og klør; Ane har tydeligvis fortært de salte pinnene hun fikk tidligere her. Jeg prøver å børste bort det verste av smulene. Tenker at vi i morgen må få begynt på rommet til minstejenta slik at jeg kan få sovet i min egen seng. Jeg lukker øynene, men skjærer fort grimaser og får frysninger nedover ryggen; Ane skjærer tenner… Jeg stikker hånda inn under puta og håper øreproppene mine ligger der fremdeles. Det gjør de. Jeg stapper en inn i hver øre. Jeg sovner.

Kort tid etter våkner jeg- det dingler en hånd rett i ansiktet på meg. Ane ligger helt på kanten og ruller snart ut av senga si og ned på meg. Jeg setter meg opp og prøver å skuffe henne lengre inn mot veggen. Hun smatter og mumler fornøyd. Vakre prinsessen min… Jeg sovner igjen med et smil.

Etter en stund våkner jeg av en ukjent tyngde over beina. Jeg setter meg opp. Dyna til Ane har falt ned, hun har ikke dyne. Jeg kjenner på henne – så kald stakkar. Har krøpet godt sammen for å holde varmen. Jeg breier dyna godt over henne og gir henne et kyss på panna- hun er så herlig! Jeg sovner.

Våkner igjen. Føttene til Ane stikker ut av senga og ligger ned på meg. Hun har klart å snurre seg rundt så hun ligger på tverts i senga. For en urolig sover hun er! Jeg reiser meg opp og snur henne på plass. Hun protesterer litt, skjærer tenner, men roer seg fort. Jeg pakker meg godt under dyna mi igjen og sovner fort.

Så våkner jeg igjen. Det er ¨morgen¨. Mannen min står over meg og sier at minstejenta er våken. Jeg har lovet ham at han skal få sove på morgenen siden han har styrt med minstejenta hele natta. Jeg står opp og finner dem på badet. Minstejenta blir raskt rastløs og sulten når hun ser meg. Det er så godt å endelig få holde henne, klemme henne og lukte henne! Vi går ned og hun får melken sin med en gang. Hun koser seg lenge.

Deretter får hun most banan og vi leker.

Noen timer seinere våkner femåringen og jeg spør henne om hvordan hun har sovet. ¨Godt¨, sier hun. ¨Men jeg ville at du skulle sove inne hos meg ¨, legger hun til. ¨Jeg har sovet hos deg¨, sier jeg og smiler. ¨Å¨, svarer hun ¨kan jeg få appelsinjuice nå?¨.

Det er deilig å være mamma ❤

IMG_4519

~ anette ~

Søvntoget – la pappa få søvnansvaret

Vi var hos helsesøsteren på seksmånederskontroll med minstejenta vår, Oda. Der tok vi opp hvor problematisk leggetiden var med Oda. Helsesøsteren forklarte med så fine metaforer at vi måtte følge med når søvntoget kom til henne. Dette har gått helt til hodet på min mann. Hver gang datteren vår gnir seg i øynene begynner han å kjase og mase om at nå står søvntoget klar på stasjonen og Oda må komme seg på toget før det drar uten henne. Er vi ute blant folk ser de bare rart på ham når han prater om dette toget.

Men i grunnen er det veldig fint, for han er så engasjert i søvnen hennes nå. Årsaken er at det er han som legger henne om kvelden. Han vet at dersom hun ikke sover nok på dagen (kommer seg på søvntoget når det ankommer stasjonen) så sliter han med å legge henne på kvelden.

Oda har alltid nektet å ta tytt, så hun brukte meg som tytt når hun skulle hvile seg og sove, og det gjorde hun ganske lenge. Da Oda var 6-7 måneder orket jeg ikke mer. Hun hang på meg hele tiden! Vi fikk råd om at faren burde ta ansvar for leggingen. Dette hadde jeg ingen tro på. Men der tok jeg feil gitt! De første gangene han la Oda ble det en del protester fra henne, det tok litt tid. Men nå fungerer det så bra! Det beste av alt er at det er han som må roe henne på natten om hun våkner også (ser hun meg så vil hun ha melk). Dette har ført til at hun somregel sover gjennom hele natten, for det er nok ikke like spennende med han som med meg – det er jo jeg som har melken… Oda har i tillegg blitt lettere for meg å få til å sove på dagtid, og hun sover alene. Det gjorde hun ikke tidligere…. Jeg tror det er på grunn av de gode søvnrutinene hun har nå.

Så et veldig enkelt og utrolig effektivt råd til frustrerte mødre der ute som sliter med evigvarende amming nattestid og babyer som ikke sover uten pupp eller vugging; la far få ansvaret for leggingen. Det er utrolig effektivt.

Min mann har forresten ingen problemer med søvnen:

~ anette ~

Nattevåk til besvær

Vår minste datter på åtte måneder elsker å starte dagen mellom klokka tre og fem på natta. Da er det full party fra sprinkelsenga som er plassert så fint ved siden av vår seng. Hun står og gliser til oss og en kan se at hun bare ikke kan vente lengre på alle gledene dagen hennes skal gi henne.

Det er herlig å våkne til det fantasiske gliset hennes, men jammen blir en trett, forvirra og glemsken i dagliglivet av lite søvn! En går rundt med det som føles som bomullsdotter i hodet, en har kjøkkenbenken full av post-it lapper over ting en ikke må glemme, og en har sjelden tid og ork til å opprettholde sine sosiale relasjoner.

Jeg begynte i jobb igjen i går. Første vakt etter mammaperm, og jeg var ikke forberedt. Jeg grabbet med meg det jeg trenger mest og føk av gårde i en fei. Jeg er sykepleier og er avhengig av gode sko når jeg skal gå fort (eller småløpe) gjennom gangene der jeg jobber. Jeg kom på jobb, spent på om klærne på jobben passet etter graviditeten. Jeg klarte å åle rumpa mi inn i buksa og pustet lettet ut. Så dro jeg frem skoene mine fra bagen, skoene som jeg har hatt hjemme og vasket. Jeg tar på meg den venstre. Den sitter godt, litt stor da jeg på grunn av graviditeten sist jeg brukte dem var så full av vann i kroppen at de ble for små, og særdeles utvidet. Så skulle jeg ta på den høyre. Men jeg kom ikke oppi! Jeg undersøkte skoen, tok ut sålen, forstod ingenting. Så sier en dame som sto i garderoben med meg at den ser mindre ut enn den andre. Og jammen var den det! Det var min datter på 12 år sin høyre sko, vi har like, hun vokste ut av sine da hun var ti år. Jeg hadde nok tenkt å ta vare på dem til noen av de yngre søstrene, og så har de blitt blandet med mine… Det verste er at jeg ikke aner hvor min andre høyre sko er, og hennes venstre sko. No idea!

Jeg måtte iallfall tråkke ned hælen på den skoen som var for liten. Det så litt shabby og rart ut, så jeg prøvdre å halte, og rett og slett late som om jeg var skadet og at det var derfor jeg gikk slik med skoen på høyre foten.

Jeg tror jeg rodde det i land med den manøvren.

IMG_4161

Jeg får bare håpe på bedre lykke neste vakt.

 

~ anette ~

 

God morgen, lykke!

Klokka er 04.02. Baby Oda begynner å sutre. Hun vil så gjerne ha pupp! Men vi har bestemt oss, nå er det nok. Oda må sove på natten. Hun kan ikke ligge å sutte på meg, bruke meg som tytt natten igjennom. Pappaen prøver å roe henne, utolmodig, han vet det nærmer seg morgen og han er så fordømt trøtt! Hun starter å grine skikkelig, vet hva hun kan oppnå. Han finner fram flaska, stapper den inn i munnen på henne, hun tar en slurk, men oppdager fort hva det er, eller hva det ikke er; mamma sin pupp. Jeg hører at han sukker, jeg blir bekymret. Burde jeg bare ta henne opp i senga, gi henne litt melk? Hun roer seg jo sikkert da? Jeg visker det høyt til pappen, redd for at Oda skal høre meg og innse at mamma sin pupp er under rekkevidde. Han rister bare bestemt på hodet, han har tenkt å vinne denne gang. Oda har definitivt tapt. Jeg hører henne sutre videre, hører at hun begynner å bli lei av å prøve. Det blir stille, hun sovner. Han legger seg godt til rette under dyna igjen, begynner å snorke på et blunk. Jeg blir liggende våken og høre på ham, dunke litt borti ham innimellom. Men til slutt sovner jeg også…Deilig.

Klokka er 04.13. Oda sutrer igjen. Øynene kjennes som sandpapir når jeg prøver å åpne dem. Jeg dunker borti mannen. Han har ikke lyst. Men han må. Hun kan ikke få snusen av puppen min. Han snur henne rundt så hun ligger godt over på venstre side. Hun sutrer litt videre, men sovner…

Klokka er 04.19. Oda griner. “Du må sove nå, det er natt”, hører jeg pappen si til henne. Han sitter allerede på sengekanten og prøver å roe henne. Jeg lurer på om han tror at hun forstår hva han sier. Kanskje hun gjør det? At hun forstår hva han mener… Jeg må google det i morgen. Oda roer seg, og sovner….

Klokka er 04.41. Oda griner. Igjen? “Det må jo være tenner på gang igjen”, hører jeg mannen konstatere hviskende. “Stakkar”, hvisker jeg tilbake. Jeg vil så gjerne bare ta henne oppi senga, la henne sove her inntil meg, det er jo så deilig! Mannen snur Oda godt over på høyre side, hun roer seg fort. Av lydene å dømme virker hun veldig komfortabel nå.

Klokka er 05.21. Oda griner. Mannen må stå opp og gjør seg klar til jobb. “Tror hun er klar for melk”, sier han og overleverer henne rett til meg. Jeg legger henne ned i midten av senga og nå blir hun plutselig utrolig utolmodig. Hun vet hva som kommer. Hun skal få melk! Endelig! Hun suger seg fast og jeg legger henne godt inntil meg slik at hun har god plass til å puste med nesen. Jeg sovner…

Klokka er 05.34. Oda spratler og fryder seg ved siden av meg i senga. Når jeg åpner øynene smiler hele ansiktet hennes mot meg. Hun gnir seg i øynene. Er så trett! Men har ikke tid til å tenke på det nå. Nå vil hun leke og kose seg med meg i senga. Etterpå er det å stå opp og treffe resten av familiemedlemmene. Hun fryder og gleder seg. Lykkelig. Jeg blir varm i hjertet. Vel er jeg sliten, vel føler jeg meg eldre enn jeg er akkurat nå. Men jeg er lykkelig jeg også.

Oda vet etterhver svært godt at hun alltid vinner, til slutt…

IMG_3881

~ anette ~

 

Snorke-trøbbel

Jeg skal ikke nevne navn, men det er en mann her i huset som har en lei tendens til å snorke. Jeg var klar over det da jeg giftet meg, men jeg var vel så forelsket at jeg ikke var med minne fulle fem, for gift ble vi likevel. Så ja, jeg har måttet leve med dette en stund, og jeg har kjøpt alt en kan kommer over av utstyr som skal redusere eller forhindre snorking. Det er et helt rituale han må gjennom for engang å få lov til å nærme seg senga nattestid stakkar. Sprayer, plaster på nesen og dingser inni nesen, alt har blitt prøvd!

Men jeg kan love dere det at ingenting hjelper på snorkingen til denne mannen her!

En typisk natt foregår slik:

Han kommer og legger seg etter at diverse plaster, dingser og sprayer er plassert på forhåpentligvis rette plass. Jeg har somregel allerede lagt meg og prøver desperat å få sovnet før han er ferdig på badet. Jeg vet det er min eneste mulighet før konserten starter. Men som alltid er det umulig, eller han vekker meg når han kommer inn på soverommet. Egentlig er det jo best å være våken, å ha mulighet til å legge seg godt i armkroken hans, så på den måten føles det helt greit. Vi sier god natt etter litt babling. Jeg minner ham på at han jo godt kan forsøke å puste med nesen (vi har ikke akuratt liten nese noen av oss, skulle tro det var god ventilering gjennom den…), men han påstår at han ikke får nok luft av å puste gjennom nesen. Så da må han selvfølgelig åpne munnen. Han må vel bare det. Og når han åpner munnen må jeg snu meg med ryggen til ham, for jeg takler ikke å puste inn hans utpust….(for en fæl kone jeg er!) Så er det bare å telle ned; tre, to, en – der begynner han. Da er det gjort, jeg får ikke sove! Jeg dunker irritert borti ham så han kvikner til: “Hø?”, sier han. “Du snorker”, sier jeg. “Jeg har ikke sovnet enda jo”, sier han. “Du snorket iallfall, så da har du vel begynt å snorke i våken tilstand også nå”, sier jeg. Han snur seg litt irritert rundt og legger seg med ryggen til meg. Yes, tenker jeg. Nå har jeg mulighet. Nå går iallfall luft og lydvibrasjoner i motsatt retning enn meg. Jeg blunder øynene igjen og fokuserer på pusten min som nesten er helt lydløst. Tre, to, en…. Så begynner han igjen! Jeg stikker pekefingeren inn i ribbeina hans, jeg vet at han er utrolig følsom der… Han kvikner til igjen; “hø?”, sier han. “Hm?”, svarer jeg, later som ingen ting, Jeg måtte bare vinne meg litt tid…. Nå gjelder det, fokuser på pusten din tenker jeg. Tre, to, en: Så begynner han igjen! Nå kjenner jeg at det er rett før jeg klikker. “Det er ikke lett å sove når du snorker så jævlig høyt altså!” sier jeg. Han bare grynter til svar, men han blir stille. Jeg hører at han forsøker å puste gjennom nesa, jeg hører at han føler at han ikke får nok luft. Han puster raskere og raskere for å kompansere for lite oksygen i blodet. Så åpner munnen hans seg igjen, og snorkingen starter opp igjen, og nå med større kraft. Jeg sukker så høyt at han våkner, tar dyna og puta under armen, sutrer på vei ut døra: “Er det slik det skal være nå? At vi må sove på hver vårt rom?” (Jeg blir lett irritabel når jeg ikke får sovnet…) Han gløtter bare opp og ser forfjamset ut, aner ikke hva som skjer i hele tatt, og sovner igjen før jeg har kommet meg ut av rommet.

Jeg legger meg inn til Ane, femåringen vår. Litt lei meg for den manglende reaksjonen til mannen min (selv om jeg per dags dato begynner å bli vant til det). Der inne kan jeg bare lukke øynene og nyte den fantastiske stillheten. Selvsagt sover jeg på en seng som en trekker ut som en skuff under hennes seng, og madrassen la vi altfor lite penger i…. Den er så hard at det kjennes ut som om jeg sover direkte på sengeribbene. I løpet av natten får jeg gjerne en hånd eller en fot som dingler rett i ansiktet på meg, eller jeg får dyna hennes over meg, og av og til hele henne deisende oppå meg. Men det er iallfall stille, og jeg får til dels sove.

Jeg elsker mannen min utrolig mye. Ville ikke ha hatt det annerledes. Dette er bare atter en rutine som er så irriterende som den kan bli, men samtidig også så fin fordi det er han. Det er oss. Vi finner ut av det på et vis.

IMG_4304

~ anette ~