NonStop

Femåringen og jeg mente at svarte og brune NonStop var litt kjedelige i en bursdagfeiring. Så vi tenkte at vi kunne spise dem med god samvittighet. Etterpå skilte de grønne seg litt ut syntes femåringen, da disse var eneste med “guttefarge”. Logisk for en femåring, tenkte jeg. Så vi spiste dem og.

Hadde vi bare stoppet der… Men det gjorde vi ikke, for femåringen liker nemlig ikke så godt oransje… Det endte med at vi satt igjen med kun røde og gule NonStop i godteskåla. Så idag var jeg på butikken og kjøpte en ny pose med NonStop til bursdagsfeiringen…

IMG_7793.JPG

Ha en fin dag ❤

~ anette ~

Tannlegedagen

Minstejenta er syk og er bånn tett i nesa. Hun sov derfor nesten ikke i natt. Mannen og jeg har ligget halvvåkne hele natten og bare ventet på at hun skulle skrike til igjen inne fra rommet sitt. Et lite tips til småbarnsforeldre; ha alltid litt sterilt saltvann liggende som en kan bruke til å løse opp litt i nesen på tette barn. Dersom du ammer kan du bare bruke morsmelk, som er enda bedre. Det er utrolig slitsomt for både barn og foreldre med syke barn som ikke får sove, jeg syns alltid det hjelper med noen dråper saltvann i nesen før barnet legges.

Vel, vi kom oss gjennom denne natten også, uten så mye søvn vel og merke, men vi var tålig oppegående idag morges også.

Det var fullt styr i huset fra klokka 05 som vanlig. Først og fremst på grunn av minstejenta, deretter skulle alle de tre andre opp og til tannlegen før tvillingene skulle videre på skolen. Jeg hadde planlagt de tre tannlegetimene samtidig slik at femåringen kunne få se prosedyren på søstrene før hun selv skulle sette seg i stolen. Hun var i utgangspunktet ikke så begeistret for å gå til tannlegen denne gang, så jeg tenkte denne taktikken kanskje kunne hjelpe henne.

Før mannen min gikk på jobb klaget jeg litt over at jeg ikke hadde fått tid til å glatte håret mitt som stod vilt ut til alle sider etter at jeg la meg til å sove med vått hår natten som var. Jeg måtte vaske håret i går kveld, men ville ikke bruke hårføneren og risikere å vekke opp minstejenta som tilfeldigvis sov akkurat da. Så da våknet jeg jo og så ut som et lite lykketroll… Mannen min så på meg da han var på vei ut døra, smilte og sa: “Tror ikke noen kommer til å tenkte på hvordan håret ditt ser ut når du kommer durende inn på tannlegekontoret med fire barn”. Takk for den, tenkte jeg, men lo høflig av spøken, fullt klar over at det er hans måte å prøve å tøyse bort stresset mitt på. Han visste jo at jeg ikke hadde tid til å glatte håret før jeg gikk, og ville dermed ikke svare ærlig og si at jeg så ut som en firebarnsmamma som hadde trengt en liten ferie… Han ga meg et kyss og forsvant ut døra. Jeg tror jeg kunne høre ham puste lettet ut da han lukket døra etter seg. Ja, han er heldig som får gå på jobb idag, tenkte jeg…

Klokka 0743 var vi ute av huset og spaserte ned mot sentrum. Klokka 0756 veltet vi inn på tannegekontorets venterom. Tannpleieren var klar til å ta imot førstemann med en gang – og alt var gjort i en fei! Femåringen gapte opp etter litt ekstra anstrengelser fra tannpleieren og kunne gå stolt ut fra tannlegekontoret etterpå. Tvillingene løp av gårde til skolen med en gang vi var ferdige – de hadde en spanskprøve som ventet på dem. Det var jo fortærende dersom all puggingen deres kvelden før skulle vise seg å være helt bortkastet, i deres øyne…

Jeg tok med minstejenta og femåringen en rask tur på butikken (og kjøpte blant annet saltvann) før vi gikk hjem, veldig glad for at alt gikk så bra. Så var det hjem å pleie den syke minstejenta ❤

Ønsker alle en fin dag!

I morgen er tvillingene våre tretten år gamle! Kan tro vi gleder oss til fest og feiring i helga!

IMG_7773

~ anette ~

Skaprot

God mandag!

I dag har jeg ryddet litt i skuffer og skap etter at minstejenta tydeligvis har vært der i nær eller fjern tid. Minstejenta er nå elleve måneder gammel og er en utrolig kjapp, energisk og glad liten jente – en skikkelig gledesspreder! Hun begynte å gå da hun var ni-ti måneder så har nå begynt å nærmest løpe rundt. Jeg sliter litt med å holde følge og få med meg alt hun bedriver tiden med selv om hun er rundt meg døgnet rundt.

At jeg ikke får med meg alt så jeg tydelig idag da jeg gikk igjennom skuffer og skap rundt om i huset. Det startet med at jeg oppdaget en halvfull kartong med Litago-melk som jeg kan minnes at femåringen fikk for et par uker siden og tydeligvis ikke drakk opp. Den må nok minstejenta ha tatt hånd om og gjemt bort i en skuff som ellers inneholder en del supplement til middagslaging, for den fant jeg fint plassert der. Hvorfor jeg ikke har oppdaget den før aner jeg ikke, jeg bruker den skuffen daglig, men i og med at det var et par uker siden jeg kan huske noen har drukket en slik og den tydeligvis har stått i romtemperatur siden da, gikk den rett i søpla uten tanke på resirkulering kan du si, og uten dårlig samvittighet for det. Tror det hadde vært helsefarlig å prøve å åpne den iallfall.

Etter dette funnet fant jeg ut at det var lurt å sjekke flere gjemmesteder. I skuffen under komfyren fant jeg igjen fotkremen min som har vært sårt savnet av føttene mine. På badet fant jeg en muffinsform i et skap, hvordan hun har fått den med seg opp der er et mysterium, hun får ikke akkurat ta seg opp trappene alene enda… I en skuffe i stua lå der et halvspist flatbrød som hun selv har forsynt seg med fra kjøkkenet, og en av hennes drikkeflasker som har vært borte en stund uten at jeg helt ærlig har fått det med meg fant jeg blant bakevarene, fint plassert mellom melis og vaniljesukker. Og nå finner jeg ikke mobiltelefonen min, men oppdaget noe kakestrøssel som hadde havnet mellom et bord og et skap i stua og kan iallfall trøste meg med det til jeg finner den.

Jeg får fortsette å gå gjennom skuffer og skap så jeg unngår noen ubehagelige overraskelser seinere – minstejenta har visst en del hemmeligheter…

Ønsker alle en fin og god uke – håper den bringer med seg mye godt.

IMG_7203

~ anette ~

Lyder

Det er rart hvor tolerant babyer kan være overfor visse lyder:

Ringeklokka ringer, det buser inn med venninner av tvillingene som prater så høyt at en skulle trodd de hadde brukt dagen på en konsert. Babyen sover.

Naboen finner ut at han skal klippe gresset med kantklipper – det durer så det nærmest rister i huset. Babyen sover.

En annen nabo finner ut at han skal bygge ny garasje – hammeren ligger aldri stille. Babyen sover.

Femåringen leker på rommet ved siden av der babyen sover, hun leker, synger, hopper, dunker og brøler. Babyen sover.

Jeg støvsuger og vasker. Babyen sover.

Mannen min jubler av glede eller brøler i frustrasjon under en fotballkamp på TV. Babyen sover.

Mannen min prater til meg rett ved siden av den sovende babyen. Babyen sover.

Men dersom jeg hvisker god natt til mannen min om kvelden. Da våkner babyen…

IMG_6840

~ anette ~

Bare en liten biltur…

Vi tok oss en biltur. Været vekslet mellom voldsomme regnbyger og sol, der en kunne få et glimt av en nydelig blå himmel i mellom skyene. Siden minstejenta ikke er så interessert i å sitte i vogna lenger etter at hun begynte å gå, fant vi ut at vi putter henne og femåringen i bilen for å  ta en nærmere titt på vindparken som vi nylig har fått i gang her i byen – tidligere hadde jeg bare sett vindmøllene fra lang avstand der de dukket opp en etter en i det fjerne oppe i heia over byen. Tror jeg telte 25 vindmøller! Jeg syns tanken med vindmøller er veldig fin – utbygging av fornybare energikilder vil bidra til en mer bærekraftig utvikling, vi må ta vare på denne jordkloden. Men jeg må være enig i dem som misliker dem med at de ikke akkurat er et vakkert tilskudd til et naturområde. Håper ikke de som bor i nærheten misliker dem for sterkt da en ikke akkurat kan overse dem…. Sett bort fra at vindmøller stikker seg særdeles ut ifra naturen rundt må jeg si at jeg personlig liker vindparken på grunn av dens funksjon – det føles som om vi har tatt et skritt i riktig retning for miljøet.

IMG_7459

Det å se disse vindmøllene på så nært hold var en liten utfordring for meg. Jeg er rett og slett redd for store unaturlige ting. Ja, du må bare le! 😉 Det er ikke noe som plager meg nevneverdig da byen jeg bor i ikke akkurat består av skyskrapere – heldigvis. Så jeg har heller aldri fått et egentlig navn på dette, jeg kaller det bare for megafobi. Noen som kjenner til eller har hørt om liknende forresten? Kanskje er det bare meg…

IMG_7460

Iallfall. Vi kjører av gårde med de to minste jentene våre bak i bilen. Minstejenta sutrer som vanlig, og gjerne litt ekstra denne dagen syns jeg. Vi stopper og går ut av bilen for å se nærmere på vindmøllene. Når vi skal hjemover blir minstejenta om mulig enda mer grinete. Vi gjør alt vi kan for at hun skal føle seg aktivisert og slutte å sutre. Men hun bare griner. Plutselig hører vi at hun kaster opp. Vi ser på hverandre og kan lese i hverandres blikk at vi føler oss litt mislykket og dårlige som foreldre akkurat nå. Det var derfor hun gråt denne gangen stakkar, ikke fordi hun kjedet seg slik som vi trodde. Vi stopper bilen og får tatt henne ut av setet. Alt er vått av oppkast. Vi får av henne klærne og tuller henne inn i mannens hettejakke for å holde henne varm, vi hadde jo ikke tatt med ekstra klær – noe som vi alltid pleier å gjøre ellers. Selvfølgelig skulle dette skje den ene gangen vi ikke hadde forberedt oss. Typisk. Dette skulle jo bare være en liten biltur… Det var visst ikke vår dag dette. Vi finner ut at det er like vått i bilstolen hennes som klærne hennes var. Vi kunne ikke plassere henne oppi der igjen. Femåringen bruker kun et enkelt sete og vanlig bilbelte så der kunne vi heller ikke plassere minstejenta. Så da var det bare å plassere minstejenta på fanget inntullet i pappas hettejakke og kjøre forsiktig hjemover. Jeg var nøye med å pakke henne ekstra inn (gjemme henne) når vi møtte biler på veien for at de ikke skulle se at det jeg hadde på fanget var en baby – kun iført bleie. Heldigvis kom vi oss hjem uten å møte noen vi ikke ville møte.

Da vi endelig kjørte inn i oppkjørselen hjemme handlet det om å snike seg inn i huset uten at naboene skulle se at vi ikke bare hadde hatt minstejenta løs i bilen, men at hun i tillegg ikke hadde klær på seg. Jeg aner ikke om naboene fikk øye på oss da vi snek oss inn, og hva de i så fall har tenkt om den saken. Vi kan jo håpe at de klikker seg inn her for å få en forklaring på fenomenet i så fall 😉

~ anette ~

 

Tom seng

I morges fikk jeg en snap fra mannen min. Hadde jeg vært smart nok hadde jeg tatt en screenshot av den så jeg kunne brukt bildet her da det inspirerte meg til å skrive dette innlegget, men så smart er jeg rett og slett ikke.

Bildet var forresten av en tom seng – vår tomme seng:

Det er kveld. Klokka er snart ni og mannen min og jeg sitter i sofaen og prater. Vi vil helst legge oss i vår deilige seng. Vi vil sove. Dagen har vært lang, den startet klokka fire om “morgenen”.  Starten var det minstejenta som stod for. Klokka fira hadde nemlig hun bestemt seg for at hun skulle ha melk fra mammaen sin. Det er vår egen feil, vi har ammet henne i senga vår i helgene for å få ligge og dra oss litt lengre. Nå må vi betale for det – det blir tidligere og tidligere…

Vi er altså trøtte og vil i seng, men må vente med å legge oss til vi har hentet tvillingene som er på turn til klokka halv ti! Hver mandag fremover må vi altså være våkne til halv ti, og vel så det… For når de kommer hjem, så skal de jo spise og dusje før de kan krype under dyna. Syns du vi høres kjedelige ut som sliter med å holde oss våkne til klokka halv ti? Vel, det å ha en baby, som i tillegg til å være barn nummer fire, er mye våken på nettene og vil tidlig opp, har en tendens til å gjøre en litt kjedelig. Men det er en overgang. Og kun derfor sitter vi fremdeles i sofaen og prater selv om øynene føles som sandpapir og vi gjesper mer enn vi prater.

Så hører vi noen rare pipelyder fra femåringens rom. Vi blir stille og ser på hverandre, lytter. Hører ingenting. Da vi begynner å prate igjen hører vi pipelydene igjen. Ok da, vi får gå opp og sjekke hva som skjer. Femåringen gråter – hun er redd, noe som betyr at hun vil at en av oss skal sove inne hos henne i den grusomt vonde “skuffen” som en drar ut fra under senga hennes. Jeg syns synd på henne, vet at hun har mange store tanker som hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til og at hun ofte blir redd på grunn av dem. Jeg trøster henne og sier at jeg gjerne vil sove inne hos henne. Hun blir glad. Jeg blir glad jeg kan hjelpe henne og føler meg lykkelig når jeg får et søvnig smil fra henne.

Mannen min og jeg går ned i stua for å prater litt til fordi vi ser at klokka enda ikke har kommet til tidspunktet for henting av tvillingene. Men etter kort tid er endelig tiden inne. Jeg durer ned, reagerer på hvor mørkt det er, er jo ikke vant til å være ute på denne tiden av døgnet lenger – plukker opp jentene og durer hjem. De er heldigvis raske med å få i seg mat når de kommer hjem, og de er veldig fornøyd og glad over dagens trening. Forteller mye – det er alltid kjekt. Så sier de at de kan dusje og legge seg imens vi leser på senga. Jeg legger meg inn til femåringen i skuffen under senga med boka jeg begynte på da jeg lå på barselhotellet etter å ha født minstejenta som nå er elleve måneder. Mannen min skal til å legge seg i vår seng og lese da minstejenta finner ut at  hun vil blande seg inn. Hun har nemlig funnet ut at natteamming godt kunne blitt gjeninnført også – og blir skikkelig hissig da hun finner ut at hun ikke kommer til å få igjennom dette forslaget. Det ender med at mannen min må legge seg inn til henne på en madrass på gulvet og sove med armen gjennom sprinklene på sprinkelsenga for å stryke henne på skinnet.

Senga vår stod dermed tom hele natten…. Et trist syn. Men inne på de andre soverommene kunne en se at huset var alt annet enn trist da alle barna sov trygt og godt med foreldrene sine nærmest rundt lillefingeren.

IMG_6486

Holder meg til Savasana idag 😉

Ønsker alle en fin dag ❤

~ anette ~

Den dagen

Alle har vel dager, eller i det minste en dag inni mellom, der ikke alt går helt som det skal. Idag var en slik dag for meg. Jeg har noen sånne dager hver måned og det er like frustrerende for mannen min og meg hver gang. Denne dagen begynte med at jeg måtte fylle bensin etter at jeg hadde kjørt femåringen i barnehagen, det var helt tomt for bensin. Babyen hadde allerede rukket å bli trett så hun sutret og skrek i bilstolen sin bak i bilen. Jeg måtte fylle bensin fordi mannen min ikke klarte å gjøre det med en grinende baby i baksetet, dere kan vel tenke dere hvor lite glad jeg ble av å få den opplysningen. Det var lang kø ved bensinpumpene, sikkert rimelig bensin denne dagen…? Da det endelig var min tur hadde jeg gitt mobilen min til babyen for at hun skulle tie stille og ha noe å gjøre imens jeg fyllet tanken. Plutselig innså jeg at jeg ikke husket om vi brukte diesel eller bensin på denne bilen, jeg kjente litt på panikkfølelsen – det var jo den køen! Jeg tenkte at jeg ikke kunne forhindre køen, og babyen hadde jo mobilen, så jeg banket på ruta til mannen som satt og ventet i bilen bak og spurte om han hadde noen anelser. Det er definitivt diesel sa han og et DIGERT smil bredte seg om munnen hans. Han lo nesten. Jeg betvilte i to sekund kunnskapene hans, men tenkte at det var alt jeg hadde å gå ut ifra. Så det ble diesel – og bilen virker fremdeles. Så tusen takk til den fremmede mannen i bilen bak meg!

Da jeg kom hjem sendte jeg en melding til mannen min for å klage på hvor fælt det var å fylle bensin på bilen med en grinende baby i baksetet. Helt tullete, men det er den dagen…. Jeg passet på å skrive `bensin` for at han skulle få en liten støkk – bare som en harmløs payback…

Da jeg skulle gå og hente femåringen igjen traff jeg naboer på utsiden. Plutselig ser jeg babyen min som jeg bærer i armene bære på et par av tvillingenes skitne sokker. Jeg lo det bort med at hun sikkert hadde tatt de fra klesvasken jeg skulle legge sammen, ville ikke innrømme at det nok heller var fra skittentøyet… Jeg puttet raskt babyen i bilstolen sin, ga henne en kavring som lå igjen i bilen fra morgenen, og kjørte av gårde.

På vei til barnehagen måtte jeg skru opp radioen da jeg hørte Adele synge “Hello”. Da skrudde også væske-sekresjonen i øynene seg opp. Jeg gråt mine tapre tårer etter Adele sin nydelige sang, kjørende til barnehagen. Da jeg kom frem satt jeg litt i bilen for at tårene skulle tørke og de røde øynene skulle få blekne litt…. Da jeg endelig steg ut av bilen frydet babyen seg av alle barnelydene som kom fra barna som var ute og lekte i finværet. Jeg gikk bort til femåringen som lekte med bestevenninna i sandkassen og satte ned babyen så hun fikk leke. Jeg pratet lenge med barnehagetantene, sjelden jeg bruker SÅ lang tid når jeg henter femåringen i barnehagen, men det var så koselig slik babyen lekte… I tillegg traff jeg en kollega som jeg syntes hadde litt problemer med å se meg i øynene. Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg så meg i bakspeilet etter å ha kommet tilbake til bilen igjen. En kunne tydelig se hvordan tårene hadde rent nedover kinnene mine. Maskaraen hadde laget fine tegninger i grått nedover. I tillegg var det smurt litt utover i øyekroken.

Jeg sukket og måtte bare innse og godta at det var den dagen idag – satser på en bedre dag i morgen.

IMG_6784

Ha en fin kveld ❤

~ anette ~

Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Triviell firebarnsmorsglede

IMG_5252

Idag pøsregner det skikkelig ute, og det ser ikke ut til å stoppe. Mannen tok med barna ut på besøk slik at jeg skulle få vasket huset, helt alene. Jeg elsker det! Vanligvis har jeg jo fire barn rundt meg som jeg føler roter og smuler i motsatt ende av der jeg rydder og vasker. Da er det så herlig å få lov til å rydde og vaske og se et strøkent resultat. Det er en utrolig sjeldenhet nå i ferien…. En triviell firebarnsmorsglede – men utrolig herlig da! Selvfølgelig varer resultatet kun til ytterdøra åpner seg og alle kommer stormende inn. Men det er helt greit.

Håper alle har en nydelig lørdag enten det regner slik som her på sørvestlandet eller det glimter i en strålende sommersol. Ta vare på dere selv og hverandre!

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~