Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Triviell firebarnsmorsglede

IMG_5252

Idag pøsregner det skikkelig ute, og det ser ikke ut til å stoppe. Mannen tok med barna ut på besøk slik at jeg skulle få vasket huset, helt alene. Jeg elsker det! Vanligvis har jeg jo fire barn rundt meg som jeg føler roter og smuler i motsatt ende av der jeg rydder og vasker. Da er det så herlig å få lov til å rydde og vaske og se et strøkent resultat. Det er en utrolig sjeldenhet nå i ferien…. En triviell firebarnsmorsglede – men utrolig herlig da! Selvfølgelig varer resultatet kun til ytterdøra åpner seg og alle kommer stormende inn. Men det er helt greit.

Håper alle har en nydelig lørdag enten det regner slik som her på sørvestlandet eller det glimter i en strålende sommersol. Ta vare på dere selv og hverandre!

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~

 

 

 

Syv tilfeldige spørsmål fra femåringen

Av og til kommer femåringen vår med spørsmål der en bare vet at det ligger mer bak enn det hun sier:

“Blir ting ødelagt når det får vann på seg?” – hun hadde visst sølt vann i senga…

“Får en vondt i magen av å spise masse nugatti?” – hun hadde fått tillatelse av storesøstrene til å smøre skiver med nugatti selv, og fikk da mulighet til å smake “litt” under påsmøringen.

“Går neglelakk bort fra badet?” – everybody panic!!

“Blir alt håret langt igjen hvis jeg bare klipper litt?” – hun spurte heldigvis før hun prøvde…. (så heldige var vi ikke med tvillingjentene da de var fire år – de klippet hverandre, og det var godt synlig at de hadde gjort det selv også…)

“Kan halen til Baklengs (katten vår) falle av hvis en drar i den?” – Au….

“Mamma, tror du at jeg er tørst?” – Ja, det var hun visst…

“Kan iPaden bare ligge her på rommet i natt?” – hun satset nok på å “døgne”….

IMG_4784

Stort sett vil det heldigvis helst gå godt 😉

~ anette ~

 

 

 

 

 

 

 

 

Strandidyll

En tur på stranda kan virkelig toppe en flott sommerdag. Lydene, lukta og sola som får kroppen til å sprudle som en poppeklar champagne. Den fine sanden mellom tærne, måten den masserer foten på når en går bortover stranda. Havet som kommer skyllende inn i avkjølende bølger. Smaken av salt på leppene. Den sexy beach-looken på håret. Det er ikke stille, men det er stille likevel fordi lydene er behagelige. Naturlige. Jeg ser meg selv sitte på et lite teppe på stranda, speidende utover imens barna leker i vannkanten. Boka ligger i fanget. En iskald boks Solo Super står klar til å åpnes.

IMG_4887

I går opplevde vi en slik strandidyll. Eller, det var kanskje ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Hele familien hadde mulighet til å dra til stranda sammen. Vi kom frem nedlasset av ting som skulle forbedre vår opplevelse av strandturen. Da vi endelig fant en plass som ikke var like kjølig som resten av stranda, måtte tre av oss sammen få lagt ned teppet da det holdt på å blåse bort i den kraftige vinden.

Etter to minutter hadde minstejenta på åtte måneder stappet munnen full av sand mens vi andre var opptatt med å hjelpe til med smøring av solkrem hos de tre andre barna som skulle bade, selv om det motstred all fornuft. Så da de tre eldste fôr ned til vannkanten for å hakke tenner, fant vi ut at vi hadde glemt å ta med leker til minstejenta. Men hun fikk et spann og en spade å bite i. Etter kort tid ble hun lei og vi måtte begynne å stappe i henne diverse smoothies og kjeks for å aktivisere henne (nei, jeg er nok ikke årets mamma). Mannen min og jeg fant frem hver vår lunkne boks med Solo Super som etter kort tid ble fortykket med sand. Men sanden var iallfall noe fast føde i magen. For sjokoladen som ellers hadde fristet oss hadde, tross det vi syntes var det kalde været, smeltet i den svarte bagen.

IMG_4884

De tre andre koste seg ved vannkanten til femåringen ble for kald. Vi fikk kledd på henne og hun la seg til oppvarming under hånkleet i sola. Etter en stund ble minsten så sutret og trett at hun måtte få litt pupp. Godt tildekket av en tynn jakke og solhatt sovnet hun til slutt under der og jeg ble sittende i samme stilling til høyre gluteus maximus sovnet. Og når minsten sover så må hun ikke forstyrres, for det er så lite hun sover i løpet av dagen i følge mannen min. Akkurat da fant selvfølgelig tolvåringene ut at de hadde en avtale etter strandturen som var så viktig å komme seg hjem til ASAP. “Det er ingen andre enn dere som vil være her nå altså,” ble blant annet hørt fra høyre flanke der de lå i sola og fremdeles hakket tenner etter å ha dyppet seg i den kalde sjøen.

Kort tid etter kom en liten flokk med mennesker som logisk nok hadde funnet ut at det måtte være en vindstille og lun plass vi hadde funnet oss – vi som kunne nyte dagen på stranden en slik vindfull sommerdag i Norge. De svermet rundt oss og prøvde å finne seg en plass uten at det skulle virke altfor påtrengde på oss eller noen av de andre som lå rundt der. Hunder begynte å bjeffe og det var roping på besteforeldre. Så da var minstejenta vår raskt våken og vi kunne dra hjem til alles glede. Spesielt de som kunne overta den “idylliske” plassen vår på stranda.

IMG_4925

Det var kanskje ikke akkurat en slik dag jeg hadde sett for seg, men minnene er solfylte. Bildene som dukker opp i hodet er smilende barn som trosser en kald norsk sommer, og nyter det likevel. Bildene fra kamera viser vakre små øyeblikk.

Det eneste jeg ikke fant på bildene våre fra denne dagen, var den sexy beach-looken.

IMG_4654

~ anette ~

En firebarnsmors natt

Klokka er halv ti og jeg er stuptrøtt. Har jo vært våken siden klokka fem i morges… Jeg vingler meg opp trappa og inn på soverommet til Ane, datteren vår på fem år. Jeg kan ikke sove inne med mannen min. Der ligger babyen vår i sprinkelsenga si rett ved siden av vår seng. Vi har enda ikke ordnet til rommet hennes, og dersom hun ser, lukter, hører eller føler at jeg er i rommet så våkner hun og vil ha pupp med en gang. Så jeg må holde meg langt unna.

Ane har en skuff under senga som gjesteseng. Jeg trekker den ut. Dyna og puta mi ligger allerede flatklemt på plass. Jeg har sovet her et par uker nå. Jeg løfter på dyna og innser at  ¨senga mi ¨har blitt brukt som kulisser til Ane sine Paw Patrols. Jeg rydder dem forsiktig bort, redd for at femåringen skal våkne og protestere på forflytningen av lekene sine. Det er tross alt hennes rom og hennes leker. Og hennes leker er hellige. Jeg sniker meg forsiktig opp i senga og kjenner at det stikker og klør; Ane har tydeligvis fortært de salte pinnene hun fikk tidligere her. Jeg prøver å børste bort det verste av smulene. Tenker at vi i morgen må få begynt på rommet til minstejenta slik at jeg kan få sovet i min egen seng. Jeg lukker øynene, men skjærer fort grimaser og får frysninger nedover ryggen; Ane skjærer tenner… Jeg stikker hånda inn under puta og håper øreproppene mine ligger der fremdeles. Det gjør de. Jeg stapper en inn i hver øre. Jeg sovner.

Kort tid etter våkner jeg- det dingler en hånd rett i ansiktet på meg. Ane ligger helt på kanten og ruller snart ut av senga si og ned på meg. Jeg setter meg opp og prøver å skuffe henne lengre inn mot veggen. Hun smatter og mumler fornøyd. Vakre prinsessen min… Jeg sovner igjen med et smil.

Etter en stund våkner jeg av en ukjent tyngde over beina. Jeg setter meg opp. Dyna til Ane har falt ned, hun har ikke dyne. Jeg kjenner på henne – så kald stakkar. Har krøpet godt sammen for å holde varmen. Jeg breier dyna godt over henne og gir henne et kyss på panna- hun er så herlig! Jeg sovner.

Våkner igjen. Føttene til Ane stikker ut av senga og ligger ned på meg. Hun har klart å snurre seg rundt så hun ligger på tverts i senga. For en urolig sover hun er! Jeg reiser meg opp og snur henne på plass. Hun protesterer litt, skjærer tenner, men roer seg fort. Jeg pakker meg godt under dyna mi igjen og sovner fort.

Så våkner jeg igjen. Det er ¨morgen¨. Mannen min står over meg og sier at minstejenta er våken. Jeg har lovet ham at han skal få sove på morgenen siden han har styrt med minstejenta hele natta. Jeg står opp og finner dem på badet. Minstejenta blir raskt rastløs og sulten når hun ser meg. Det er så godt å endelig få holde henne, klemme henne og lukte henne! Vi går ned og hun får melken sin med en gang. Hun koser seg lenge.

Deretter får hun most banan og vi leker.

Noen timer seinere våkner femåringen og jeg spør henne om hvordan hun har sovet. ¨Godt¨, sier hun. ¨Men jeg ville at du skulle sove inne hos meg ¨, legger hun til. ¨Jeg har sovet hos deg¨, sier jeg og smiler. ¨Å¨, svarer hun ¨kan jeg få appelsinjuice nå?¨.

Det er deilig å være mamma ❤

IMG_4519

~ anette ~

Lille Yoga

Yoga har vært en del av livet mitt de siste ti årene. Da tvillingjentene våre var rundt et år (det vil si for 11 år siden) fikk jeg en fin liten bok; ¨Lille yoga¨, i posten. Jeg husker ikke om jeg fikk den som abonnent i godboken eller om jeg bestilte den. Den har vært til stor glede for alle de tre største jentene våre. Minstejenta Oda er fremdeles litt liten til å prøve seg på yogaen, men følger nysgjerrig med.

IMG_4508

I boka er det enkle illustrasjoner i form av tegninger. Det er kun få øvelser å forholde seg til, og alle øvelsene er knyttet opp mot et dyr. Vi har hatt det veldig moro med imitasjon av både dyrebevegelser og dyrelyder inspirert av denne boka.

IMG_5029

Nå er det femåringen vår, Ane, som bruker boka hos oss. Hun syns det var veldig kjekt da vi skulle ta bilder av yogaøvelsene. Det dukker fort opp noen favoritter fra boka. Ane elsker å være en katt:

IMG_4509

Hun liker å sove som musa:

IMG_4503

Eller hoppe som en frosk:

IMG_4510

Etter at vi har gått gjennom øvelsene, gjerne to ganger, så prøver vi å hvile og fokusere på pusten. Ikke lett for en femåring så det er selvfølgelig ingen press, om hun bare klarer å ligge stille i noen sekunder er det bra.

IMG_4500

~ anette ~

Nattevåk til besvær

Vår minste datter på åtte måneder elsker å starte dagen mellom klokka tre og fem på natta. Da er det full party fra sprinkelsenga som er plassert så fint ved siden av vår seng. Hun står og gliser til oss og en kan se at hun bare ikke kan vente lengre på alle gledene dagen hennes skal gi henne.

Det er herlig å våkne til det fantasiske gliset hennes, men jammen blir en trett, forvirra og glemsken i dagliglivet av lite søvn! En går rundt med det som føles som bomullsdotter i hodet, en har kjøkkenbenken full av post-it lapper over ting en ikke må glemme, og en har sjelden tid og ork til å opprettholde sine sosiale relasjoner.

Jeg begynte i jobb igjen i går. Første vakt etter mammaperm, og jeg var ikke forberedt. Jeg grabbet med meg det jeg trenger mest og føk av gårde i en fei. Jeg er sykepleier og er avhengig av gode sko når jeg skal gå fort (eller småløpe) gjennom gangene der jeg jobber. Jeg kom på jobb, spent på om klærne på jobben passet etter graviditeten. Jeg klarte å åle rumpa mi inn i buksa og pustet lettet ut. Så dro jeg frem skoene mine fra bagen, skoene som jeg har hatt hjemme og vasket. Jeg tar på meg den venstre. Den sitter godt, litt stor da jeg på grunn av graviditeten sist jeg brukte dem var så full av vann i kroppen at de ble for små, og særdeles utvidet. Så skulle jeg ta på den høyre. Men jeg kom ikke oppi! Jeg undersøkte skoen, tok ut sålen, forstod ingenting. Så sier en dame som sto i garderoben med meg at den ser mindre ut enn den andre. Og jammen var den det! Det var min datter på 12 år sin høyre sko, vi har like, hun vokste ut av sine da hun var ti år. Jeg hadde nok tenkt å ta vare på dem til noen av de yngre søstrene, og så har de blitt blandet med mine… Det verste er at jeg ikke aner hvor min andre høyre sko er, og hennes venstre sko. No idea!

Jeg måtte iallfall tråkke ned hælen på den skoen som var for liten. Det så litt shabby og rart ut, så jeg prøvdre å halte, og rett og slett late som om jeg var skadet og at det var derfor jeg gikk slik med skoen på høyre foten.

Jeg tror jeg rodde det i land med den manøvren.

IMG_4161

Jeg får bare håpe på bedre lykke neste vakt.

 

~ anette ~

 

God morgen, lykke!

Klokka er 04.02. Baby Oda begynner å sutre. Hun vil så gjerne ha pupp! Men vi har bestemt oss, nå er det nok. Oda må sove på natten. Hun kan ikke ligge å sutte på meg, bruke meg som tytt natten igjennom. Pappaen prøver å roe henne, utolmodig, han vet det nærmer seg morgen og han er så fordømt trøtt! Hun starter å grine skikkelig, vet hva hun kan oppnå. Han finner fram flaska, stapper den inn i munnen på henne, hun tar en slurk, men oppdager fort hva det er, eller hva det ikke er; mamma sin pupp. Jeg hører at han sukker, jeg blir bekymret. Burde jeg bare ta henne opp i senga, gi henne litt melk? Hun roer seg jo sikkert da? Jeg visker det høyt til pappen, redd for at Oda skal høre meg og innse at mamma sin pupp er under rekkevidde. Han rister bare bestemt på hodet, han har tenkt å vinne denne gang. Oda har definitivt tapt. Jeg hører henne sutre videre, hører at hun begynner å bli lei av å prøve. Det blir stille, hun sovner. Han legger seg godt til rette under dyna igjen, begynner å snorke på et blunk. Jeg blir liggende våken og høre på ham, dunke litt borti ham innimellom. Men til slutt sovner jeg også…Deilig.

Klokka er 04.13. Oda sutrer igjen. Øynene kjennes som sandpapir når jeg prøver å åpne dem. Jeg dunker borti mannen. Han har ikke lyst. Men han må. Hun kan ikke få snusen av puppen min. Han snur henne rundt så hun ligger godt over på venstre side. Hun sutrer litt videre, men sovner…

Klokka er 04.19. Oda griner. “Du må sove nå, det er natt”, hører jeg pappen si til henne. Han sitter allerede på sengekanten og prøver å roe henne. Jeg lurer på om han tror at hun forstår hva han sier. Kanskje hun gjør det? At hun forstår hva han mener… Jeg må google det i morgen. Oda roer seg, og sovner….

Klokka er 04.41. Oda griner. Igjen? “Det må jo være tenner på gang igjen”, hører jeg mannen konstatere hviskende. “Stakkar”, hvisker jeg tilbake. Jeg vil så gjerne bare ta henne oppi senga, la henne sove her inntil meg, det er jo så deilig! Mannen snur Oda godt over på høyre side, hun roer seg fort. Av lydene å dømme virker hun veldig komfortabel nå.

Klokka er 05.21. Oda griner. Mannen må stå opp og gjør seg klar til jobb. “Tror hun er klar for melk”, sier han og overleverer henne rett til meg. Jeg legger henne ned i midten av senga og nå blir hun plutselig utrolig utolmodig. Hun vet hva som kommer. Hun skal få melk! Endelig! Hun suger seg fast og jeg legger henne godt inntil meg slik at hun har god plass til å puste med nesen. Jeg sovner…

Klokka er 05.34. Oda spratler og fryder seg ved siden av meg i senga. Når jeg åpner øynene smiler hele ansiktet hennes mot meg. Hun gnir seg i øynene. Er så trett! Men har ikke tid til å tenke på det nå. Nå vil hun leke og kose seg med meg i senga. Etterpå er det å stå opp og treffe resten av familiemedlemmene. Hun fryder og gleder seg. Lykkelig. Jeg blir varm i hjertet. Vel er jeg sliten, vel føler jeg meg eldre enn jeg er akkurat nå. Men jeg er lykkelig jeg også.

Oda vet etterhver svært godt at hun alltid vinner, til slutt…

IMG_3881

~ anette ~

 

Mammaperm vs pappaperm

Min svangerskapspermisjon går mot slutten. På mandag er det tilbake i arbeid. Dette er noe jeg ser frem til. Treffe kolleger igjen, og det sosiale med arbeidet. Men nå har det vært utrolig deilig med permisjon også, selv om tida har flydd. Kan ikke tro at ni måneder har gått siden jeg høygravid tok farvel med jobben for en stund.

Tenkte i anledning at mannen starter sin permisjonstid at jeg kunne fortelle litt hvordan min permisjon har vært. Så skal jeg spør mannen min om hva han tenker rundt sin permisjonstid. Hvordan han tenker seg at den vil bli. Så skal jeg prøve å huske å følge opp med et innlegg om hvordan han opplever det når det har gått noen uker…

Min permisjon:

Det har vært utrolig flott å ha mammapermisjon. Ha tid og mulighet til å ha fokus på alle barn våre. Og ikke minst bli kjent med den nye dronninga i familien, baby Oda. Det har vært en glede! Men selvsagt er det travelt også, Nå har vi jo to tolvåringer som styrer med sitt og en femåring som krever sitt, i tillegg til Oda. Så jeg må si det har vært travelt, og travlere enn jeg først hadde sett for meg. Noe av grunnen er at Oda liker å våkne kl fem om morgenen. I tillegg har hun brånektet å ta tytt slik at hun nærmest brukte meg som tytt på nattestid frem til ganske nylig.

Så det har vært en kabal å få til husarbeid, middager, levering og henting i barnehagen og å hjelpe til med skolearbeid med de eldste. For det var alltid en baby som trengte meg! Og jammen blir det husarbeid med fire barn! Gulvet trengs konstant støvsuging og vask, det er alltid hauger av klær som må vaskes, middager skal planlegges og det må handles inn. Så det har hele tiden vært noe å sette fingrene i, en blir ikke arbeidsledig med fire barn for å si det slik…

Jeg skulle gjerne gått mer turer, vært på kafè med venninner, besøkt venninner og familie, men tida ble så knapp! Og det er helt greit. Denne babyen trengte meg på denne måten, så da var det å legge bort egne forventinger og justere dem etter hennes og resten av familiens behov.

Hans tanker rundt sin permisjon: 

Det blir deilig med fri. Våkne opp med Oda, kose seg om morgenene. Og så er jeg så heldig å ha permisjon på sommeren når de andre jentene også har ferie fra skole og barnehage. De to største kan nok hjelpe til litt med å ta seg av Oda da.

Det fine med permisjon er at en kan slappe av og nyte tiden sammen med barna. Når Oda sover blir det mulighet til tid for meg selv, til å spille. Jeg kan endelig komme meg videre på Fallout 4 på PlayStationen. Husarbeid ordner seg nok, det er jo egentlig ikke så mye.

 

IMG_3456.JPG

Så får vi se hvordan dette går da!

~ anette ~