Tørketrommelen

Da jeg var gravid med minstejenta sluttet tørketrommelen vår å virke. Hver gang vi slo den på så gikk hovedsikringen i huset. Vi fant ut at vi måtte kjøpe ny. Det gjorde vi aldri, uten at jeg helt vet hvorfor. Latskap kanskje…? Jeg har iallfall spurt mannen min flere ganger om vi ikke snart skal få ut den gamle tørketrommelen som ikke virker, slik at det iallfall er ledig plass til ny. På vårt bitte lille vaskerom er det nemlig ikke plass til to tørketromler i tillegg til vaskemaskinen. Men nå er det vel rundt et år siden første gang jeg spurte ham om dette og ingen ting har skjedd. Av og til har jeg noen sure utbrudd om at nå er jeg så utrolig lei av å henge opp håndklær og kluter som bare blir stive når de ikke blir kastet rundt i en tørketrommel. Så kommer det perioder der jeg bare biter det i meg og tenker at det var verre før i tiden, at jeg ikke har grunn til å klage på noen måte. Med god planlegging så går det jo. Men fire barn blir det en del skittentøy av, så en ny tørketrommel hadde virkelig vært å foretrekke. Vi får bare ikke fingeren ut. Dette var en veldig kort historie som ble lang..

Poenget mitt er at idag vasket mannen min klær for meg – tusen takk til ham for det!  Siden han fulgte alle instruksjonene mine til punkt og prikke var jeg veldig fornøyd.  Men etter at de var ferdig vasket så spurte han meg om han skulle putte de i tørketrommelen….IMG_7774Tydeligvis lukker mannen min ørene sine innimellom – og jeg forstår ham godt. Jeg kan nok mase til de grader iblant. I tillegg er han eneste mannen i huset. Og vi jenter prater mye altså! Det er sjelden stille…  Han er mer enn god så holder ut ❤

~ anette ~

Mitt og ditt

Mannen min og jeg har hvert vårt område i huset som liksom er litt vårt. Og nå kommer vi til å høres utrolig tradisjonelle ut, for mitt område er kjøkkenet og hans område er garasjen.

Det faller seg litt naturlig at kjøkkenet er mitt område, for som regel er det alltid jeg som lager middag, siden jeg liker å gjøre det. Iblant vil mannen diske opp med noe, og da må jeg jo la ham slippe til. Han lager som regel utrolig god mat, mer tradisjonell mat enn det jeg ofte gjør, så det er en fin kombinasjon at vi lager noen middager hver. Andre ganger lager han litt mer utradisjonell mat. En dag jeg kom hjem etter en lang dag, luktet det nydelig fra kjøkkenet. Vi satte oss ned hele familien for å nyte en god middag. Han hadde laget spagetti, med hjemmelaget spagettisaus, fikk jeg fortalt. Jeg tok en bit av maten og kjente at den smakte ganske mye ketchup, og spurte mannen min om han hadde hatt oppi ketchup. Da kom det frem at det var ketchup, kun kethup. Mannen hadde glemt å kjøpe inn ingredienser til sausen, og tenkte at han bare skviset oppi en halv flaske ketchup sammen med kjøttdeigen.  Vi ble vel enige under middagen at det ikke akkurat var et gourmetmåltid, alle unntatt femåringen – hun elsket det! Så ja, mannen er en kreativ kokk også, så det er spennende å la ham slippe til. Men kjøkkenet står altså stort sett til min disposisjon, og det er en glede for meg.

Mannen min sitt område er garasjen, og med gode grunner. Hovedgrunnen er vel en episode vi hadde en sommer. Plutselig var sommeren her. Gresset var ikke blitt klippet, så det var så høyt at det begynte å ligne en åker syntes jeg. Vi våknet til en nydelig dag, mannen dro på jobb og jeg lovet tvillingene, som da var mye yngre, å fylle i et plaskebasseng uti hagen til dem. De hadde sett så frem til endelig å få bade litt ute igjen. Da jeg skulle plassere dette i hagen fant jeg fort ut at det ble litt fælt for jentene å måtte gå i det høye gresset. Jeg begynte å samle vann i plaskebassenget som jeg plasserte oppå det lange gresset samtidig som jeg lette etter gressklipperen, tenkte jeg kunne klippe gresset rundt bassenget og lage en sti opp til terrassen siden jeg ikke ville bruke tid på å klippe hele gresset mens de ventet. Gressklipperen hadde enda ikke vært i bruk for året, og jeg fant ikke ut av den, så jeg tok heller frem en kantklipper. Jeg steg oppi mannens digre støvler som gikk opp til over knærne, og med kantklipperen i hendene begynte jeg å klippe. Det ble tydelig ujevnt klippet, men en sti ble det, og helt ærlig var jeg litt stolt av kreativiteten min, og kunne ikke vente til mannen kom hjem og fikk se hva jeg hadde fått til. Jeg nærmet meg plaskebassenget og skulle begynne å klippe en fin ring rundt bassenget slik at jentene kunne gå inn og ut av bassenget overalt uten å trå i det lange gresset. Plutselig så jeg at vannet var fullt av gress, og sukket litt over hvor korttenkt jeg var. Nå måtte jeg skifte vann i bassenget. Jeg stoppet kantklipperen og hørte en fossende lyd rett ved beina mine. Der fosset vannet ut over støvlene mine fra en diger rift i plaskebassenget. Jeg hadde klippet hull i bassenget! Hvor håpløs går det an å bli da? Men jeg visste råd. Jeg stakk ned på butikken og kjøpte et nytt, helt likt plaskebasseng, slengte det gamle ved siden av søppeldunken og fylte i det andre som om ingenting hadde skjedd. Når mannen min kom hjem sa jeg heller ingenting annet enn at jeg skrøt litt av meg selv og jobben jeg hadde gjort med å klippe gresset. Han var ikke like imponert, og syntes det så utrolig shabby ut. Da jeg så på jobben jeg hadde gjort stående ved siden av mannen min, måtte jeg si meg enig i hans tolkning…

Samme kveld kom mannen inn etter å ha vært ut og ryddet opp lekene etter femåringen. Da han kom inn hadde han et digert glis om munnen. “Du klippet hull i plaskebassenget,” sa han bare. Han hadde sett det gamle bassenget liggende slengt ute bak huset. Jeg var busta!

IMG_7765

Etter denne episoden ble vel mannen litt engstelig for hva jeg kunne finne på når han ikke var til stede, så det ble litt økt kontroll på bruken av det elektriske utstyret til hagen…

~ anette ~

 

 

Den dagen

Alle har vel dager, eller i det minste en dag inni mellom, der ikke alt går helt som det skal. Idag var en slik dag for meg. Jeg har noen sånne dager hver måned og det er like frustrerende for mannen min og meg hver gang. Denne dagen begynte med at jeg måtte fylle bensin etter at jeg hadde kjørt femåringen i barnehagen, det var helt tomt for bensin. Babyen hadde allerede rukket å bli trett så hun sutret og skrek i bilstolen sin bak i bilen. Jeg måtte fylle bensin fordi mannen min ikke klarte å gjøre det med en grinende baby i baksetet, dere kan vel tenke dere hvor lite glad jeg ble av å få den opplysningen. Det var lang kø ved bensinpumpene, sikkert rimelig bensin denne dagen…? Da det endelig var min tur hadde jeg gitt mobilen min til babyen for at hun skulle tie stille og ha noe å gjøre imens jeg fyllet tanken. Plutselig innså jeg at jeg ikke husket om vi brukte diesel eller bensin på denne bilen, jeg kjente litt på panikkfølelsen – det var jo den køen! Jeg tenkte at jeg ikke kunne forhindre køen, og babyen hadde jo mobilen, så jeg banket på ruta til mannen som satt og ventet i bilen bak og spurte om han hadde noen anelser. Det er definitivt diesel sa han og et DIGERT smil bredte seg om munnen hans. Han lo nesten. Jeg betvilte i to sekund kunnskapene hans, men tenkte at det var alt jeg hadde å gå ut ifra. Så det ble diesel – og bilen virker fremdeles. Så tusen takk til den fremmede mannen i bilen bak meg!

Da jeg kom hjem sendte jeg en melding til mannen min for å klage på hvor fælt det var å fylle bensin på bilen med en grinende baby i baksetet. Helt tullete, men det er den dagen…. Jeg passet på å skrive `bensin` for at han skulle få en liten støkk – bare som en harmløs payback…

Da jeg skulle gå og hente femåringen igjen traff jeg naboer på utsiden. Plutselig ser jeg babyen min som jeg bærer i armene bære på et par av tvillingenes skitne sokker. Jeg lo det bort med at hun sikkert hadde tatt de fra klesvasken jeg skulle legge sammen, ville ikke innrømme at det nok heller var fra skittentøyet… Jeg puttet raskt babyen i bilstolen sin, ga henne en kavring som lå igjen i bilen fra morgenen, og kjørte av gårde.

På vei til barnehagen måtte jeg skru opp radioen da jeg hørte Adele synge “Hello”. Da skrudde også væske-sekresjonen i øynene seg opp. Jeg gråt mine tapre tårer etter Adele sin nydelige sang, kjørende til barnehagen. Da jeg kom frem satt jeg litt i bilen for at tårene skulle tørke og de røde øynene skulle få blekne litt…. Da jeg endelig steg ut av bilen frydet babyen seg av alle barnelydene som kom fra barna som var ute og lekte i finværet. Jeg gikk bort til femåringen som lekte med bestevenninna i sandkassen og satte ned babyen så hun fikk leke. Jeg pratet lenge med barnehagetantene, sjelden jeg bruker SÅ lang tid når jeg henter femåringen i barnehagen, men det var så koselig slik babyen lekte… I tillegg traff jeg en kollega som jeg syntes hadde litt problemer med å se meg i øynene. Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg så meg i bakspeilet etter å ha kommet tilbake til bilen igjen. En kunne tydelig se hvordan tårene hadde rent nedover kinnene mine. Maskaraen hadde laget fine tegninger i grått nedover. I tillegg var det smurt litt utover i øyekroken.

Jeg sukket og måtte bare innse og godta at det var den dagen idag – satser på en bedre dag i morgen.

IMG_6784

Ha en fin kveld ❤

~ anette ~

Bryllupsdagen

Den 20. april i år hadde mannen min og jeg fem års bryllupsdag. Vi hadde på forhånd blitt enige om at vi ikke skulle utveksle gaver. Jeg trodde han forstod at det bare var noe vi sa, og at han kom til å overraske meg likevel.

Jeg googlet fem års bryllupsdag og fant ut at det var trebryllup. Dette var jo en fantastisk mulighet for mannen min å kjøpe trollhasseltreet jeg har hatt så lyst å plante i hagen vår. Jeg smilte for meg selv og tenkte at jeg måtte finne noe annet til ham, da det var åpenbart at han kom til å gi meg dette treet. I tankene så jeg for meg hvordan vi sammen fant en flott plass i hagen hvor vi kunne plante hasseltreet, og hvordan det kom til å vokse i årene fremover som symbol på vår kjærlighet. Jo større og sterkere treet ble, jo større og sterkere var vår kjærlighet. Så perfekt.

Men hva skulle jeg gi han da? Jeg tenkte på “I am Pilgrim”-boka mannen hadde pratet så lenge om å lese. Papir er jo laget av tre… (Jeg skulle jo la han gi meg den beste gaven). Den kunne jeg kjøpe, sammen med et kort med noen rørende ord og masse sjokolade. Mannen elsker sjokolade og spiser det gjerne daglig…

Dagen kom og jeg smilte lurt til mannen min da jeg ga ham gaven før han gikk på jobb. Da jeg så ansiktsutrykket hans forstod jeg at han hadde tatt avtalen vår om ikke å kjøpe gaver på alvor han. Han hadde visst ikke tenkt å gi meg noen ting. Jeg ble så såret og skuffet! Men jeg klarte å beholde smilet til han hadde dratt på jobb. Det handler tross alt om gleden ved å gi og alt det der…

Da han kom hjem fra jobb, tenkte jeg at han hadde ordnet en gave. Om ikke annet enn noen blomster. Jeg hadde laget en deilig middag som stod klar på bordet da han kom inn døra. Men nei. Ingen gave. Jeg ble sur, og spiste middagen min altfor fort. Etterpå kunne han ikke være i tvil om at han hadde gjort noe galt: “Jeg tar meg en løpetur, og det har jeg all min rett til! Jeg kan gjøre hva jeg vil idag uten at du har noe som helst du skulle ha sagt! Hvis du tenker deg om vet du kanskje hvorfor,” sa jeg og fòr ut døra.

Under løpeturen tenkte jeg på alle de gangene mannen min har gitt meg en klem, helt uventet. Jeg så for meg alle de gangene han ga meg et kyss når han gikk ut døra, selv om han bare skulle en rask tur ned på butikken. Jeg mintes de gangene han holdt rundt meg til jeg sovnet, de kveldene jeg var trist. Og de gangene han kysset meg på panna da han kom seint hjem og trodde jeg sov.

Da jeg kom hjem, høy på endorfiner etter løpeturen, kunne jeg ikke annet enn å gi ham en klem. I motsetning til meg er han så flink til å vise sin kjærlighet daglig. Da er det helt greit om det svikter litt en dag, selv om det er på bryllupsdagen.

Jeg kan jo håpe på at jeg får trollhasseltreet mitt neste år.

IMG_4449.JPG

~ anette ~

Mine 27 grå hårstrå

Dagen etter min siste fødsel oppdaget mannen min ett grått hår på hodet mitt. Jeg nappet det ut. Dagen etter det igjen, hadde jeg tre grå hår på hodet mitt, jeg nappet dem ut også. Dette førte til ni grå hår….

Så sa onkelen min at dersom mannen min virkelig var glad i meg så hadde han ikke oppdaget det grå håret mitt til å begynne med.

Det er altså mannen min sin feil at jeg idag har endt opp med 27 grå hår på hodet mitt.

IMG_4275

~ anette ~

 

Snorke-trøbbel

Jeg skal ikke nevne navn, men det er en mann her i huset som har en lei tendens til å snorke. Jeg var klar over det da jeg giftet meg, men jeg var vel så forelsket at jeg ikke var med minne fulle fem, for gift ble vi likevel. Så ja, jeg har måttet leve med dette en stund, og jeg har kjøpt alt en kan kommer over av utstyr som skal redusere eller forhindre snorking. Det er et helt rituale han må gjennom for engang å få lov til å nærme seg senga nattestid stakkar. Sprayer, plaster på nesen og dingser inni nesen, alt har blitt prøvd!

Men jeg kan love dere det at ingenting hjelper på snorkingen til denne mannen her!

En typisk natt foregår slik:

Han kommer og legger seg etter at diverse plaster, dingser og sprayer er plassert på forhåpentligvis rette plass. Jeg har somregel allerede lagt meg og prøver desperat å få sovnet før han er ferdig på badet. Jeg vet det er min eneste mulighet før konserten starter. Men som alltid er det umulig, eller han vekker meg når han kommer inn på soverommet. Egentlig er det jo best å være våken, å ha mulighet til å legge seg godt i armkroken hans, så på den måten føles det helt greit. Vi sier god natt etter litt babling. Jeg minner ham på at han jo godt kan forsøke å puste med nesen (vi har ikke akuratt liten nese noen av oss, skulle tro det var god ventilering gjennom den…), men han påstår at han ikke får nok luft av å puste gjennom nesen. Så da må han selvfølgelig åpne munnen. Han må vel bare det. Og når han åpner munnen må jeg snu meg med ryggen til ham, for jeg takler ikke å puste inn hans utpust….(for en fæl kone jeg er!) Så er det bare å telle ned; tre, to, en – der begynner han. Da er det gjort, jeg får ikke sove! Jeg dunker irritert borti ham så han kvikner til: “Hø?”, sier han. “Du snorker”, sier jeg. “Jeg har ikke sovnet enda jo”, sier han. “Du snorket iallfall, så da har du vel begynt å snorke i våken tilstand også nå”, sier jeg. Han snur seg litt irritert rundt og legger seg med ryggen til meg. Yes, tenker jeg. Nå har jeg mulighet. Nå går iallfall luft og lydvibrasjoner i motsatt retning enn meg. Jeg blunder øynene igjen og fokuserer på pusten min som nesten er helt lydløst. Tre, to, en…. Så begynner han igjen! Jeg stikker pekefingeren inn i ribbeina hans, jeg vet at han er utrolig følsom der… Han kvikner til igjen; “hø?”, sier han. “Hm?”, svarer jeg, later som ingen ting, Jeg måtte bare vinne meg litt tid…. Nå gjelder det, fokuser på pusten din tenker jeg. Tre, to, en: Så begynner han igjen! Nå kjenner jeg at det er rett før jeg klikker. “Det er ikke lett å sove når du snorker så jævlig høyt altså!” sier jeg. Han bare grynter til svar, men han blir stille. Jeg hører at han forsøker å puste gjennom nesa, jeg hører at han føler at han ikke får nok luft. Han puster raskere og raskere for å kompansere for lite oksygen i blodet. Så åpner munnen hans seg igjen, og snorkingen starter opp igjen, og nå med større kraft. Jeg sukker så høyt at han våkner, tar dyna og puta under armen, sutrer på vei ut døra: “Er det slik det skal være nå? At vi må sove på hver vårt rom?” (Jeg blir lett irritabel når jeg ikke får sovnet…) Han gløtter bare opp og ser forfjamset ut, aner ikke hva som skjer i hele tatt, og sovner igjen før jeg har kommet meg ut av rommet.

Jeg legger meg inn til Ane, femåringen vår. Litt lei meg for den manglende reaksjonen til mannen min (selv om jeg per dags dato begynner å bli vant til det). Der inne kan jeg bare lukke øynene og nyte den fantastiske stillheten. Selvsagt sover jeg på en seng som en trekker ut som en skuff under hennes seng, og madrassen la vi altfor lite penger i…. Den er så hard at det kjennes ut som om jeg sover direkte på sengeribbene. I løpet av natten får jeg gjerne en hånd eller en fot som dingler rett i ansiktet på meg, eller jeg får dyna hennes over meg, og av og til hele henne deisende oppå meg. Men det er iallfall stille, og jeg får til dels sove.

Jeg elsker mannen min utrolig mye. Ville ikke ha hatt det annerledes. Dette er bare atter en rutine som er så irriterende som den kan bli, men samtidig også så fin fordi det er han. Det er oss. Vi finner ut av det på et vis.

IMG_4304

~ anette ~

Stressa, jeg? Mhm…..

En skulle gjerne tro at jeg som holder på med yoga og mindfulness ikke sliter med stress. Men det kunne ikke vært mer feil. Det er så mange stressede situasjoner i mitt liv – yoga og mindfulness er bare en forsvarsmekanisme for å hjelpe meg å takle disse situasjonene.

Vi har i vår familie selvfølgelig alvorlige stressede situasjoner, men jeg har til nå ønsket å fokusere på det mere trivielle og humoristiske i denne bloggen. Når det kommer til trivielle hverdagshendelser som stresser meg fins det nok uendelig. Jeg tror mange småbarnsforeldre kan kjenne seg igjen i noen av dem:

  • når en mister et STORT beger vaniljeyoghurt (850 gram for å være nøyaktig!) i kjøkkengulvet som går i knas og en har yoghurt utover hele gulvet, samtidig sitter min åtte måneder gamle datter på gulvet og begynner å grapse med dette – det skjedde faktisk på fredag…
  • når vi går tom for toalettpair og jeg oppdager det når jeg trenger det mest – det skjedde for et par uker siden..
  • digre edderkopper, og jeg er alene hjemme – skjer til stadighet
  • når mannen skal vaske klær – skjer heldigvis sjelden da han ikke får lov…
  • når treåringen kaster mobilen i toalettet og ler – heldigvis er dette noen år siden nå, men opplevelsen sitter
  • uventet besøk, og jeg har selvfølgelig ikke ryddet og vasket på flere uker (det ser iallfall slik  ut) – skjer til stadighet
  • når mannen skal legge sammen klær – skjer heldigvis særdeles sjelden
  • når jeg har DEN stappfulle handlekorga og det danner seg DEN køen bak meg, i tillegg er det selvfølgelig en vare der ikke strekkoden virker så jeg må løpe tilbake i butikken og finne en ny, imens køen venter – jeg føler dette skjer hver gang jeg!
  • når jeg endelig har hengt opp alle klærne på et klesstativ, og klesstativet kollapser – det er heldigvis sjeldent da jeg har forstått hva som forårsaket kollapsen
  • når jeg tilfeldigvis treffer på noen som tydeligvis kjenner meg, men jeg husker ikke hvem de er – forstår ikke hva det er med meg og ansiktsgjenkjenning altså!
  • knasende ferske kavringsmuler på et nyrent gulv – skjer hver gang vi har nyrent gulv…
  • når jeg skal gi veibeskrivelse til utenlandske, så jeg må gjøre det på engelsk – derfor prøver jeg å unngå direkte øyekontakt med turister..
  • når barna trenger hjelp til mattelekser og det er for vanskelige oppgaver for meg – til unnskyldning så har de annerledes utregning enn det vi hadde…
  • når mannen skal lage middag – det er min største tålmodighetstest altså!
  • når det begynner å dryppe fra taket inne i stua en regnværsdag – vi har slitt med lekkasjer fra ett påbygg, så det kan faktisk forekomme, og er like kjedelig hver gang…
  • morgener – morgener med fire barn er en stresstest i seg selv

Tror jeg stopper der.

Så trivielt og hverdagslig, men allikevel – det kan være stressende når en står oppi det med fire barn, uansett hvor fantastiske vi syns dem er. Mannen min og jeg er veldig bevisst hverdagsstresset og vrir det fort om til noe humoristisk som vi kan le av. Men også noe som vi kan ta med oss videre og mimre og le av i ettertid. For selv om dette er situasjoner som er mer eller mindre stressende, så er det også en hverdag som vi elsker og nyter.

Hva stresser deg?

IMG_4188

~ anette ~

 

Endelig har vi kvelden for oss selv

Dersom mannen min og jeg er så heldige å ha en kveld for oss selv, der barna er på overnatting hos noen, legger vi store planer. Vi skal gå tur i skogen, der vi skal ta med oss en vinflaske. Vi skal finne en fin plass å sette oss ned, en plass med utsikt der vi kan sitte og nyte vinen imens vi samtidig nyter utsikten utover byen. Etterpå skal vi gå hjem og sammen sette hasselbackpotetene i ovnen, lage fylte tomater og steke indrefilet på panna. Skuldrene skal være senket, vi står med vinglasset i hånda og koser oss med matlaging sammen. Vi skal nyte maten imens vi lytter til musikk, vi er jo så heldige som deler samme musikksmak! Etter maten skal vi ta med oss vinglassene ut og sette oss og nyte den lunkne sommekvelden ute på terassen. Sitte der å se, høre, lukte, føle og kjenne. Prate sammen, det som vi aldri har tid til ellers. Vi kan lære nye ting om hverande. Vi skal sitte ute og prate til det har blitt altfor seint. Deretter skal vi dale ned i sofaen og se en fin film. Til slutt skal vi legge oss og våkne uthvilt, med fred og ro i sjelen morgenen etter.

I går kveld var vi så heldige at vi hadde kvelden for oss selv. Tilfeldigvis var barna plassert bort. Jeg stod på kjøkkenet og lagde hasselbackpoteter og fylte tomater samtidig som jeg stekte indrefileten. Han jobbet på pcen imens, greit å få unna litt arbeid mens det er rolig i huset… Jeg åpnet en vinflaske og serverte ham et glass vin. Imens vi spiste så vi videre på en dokumentarserie som vi aldri har tid til å se ferdig ellers. Da klokka var 21.30 hadde vi begge to sittet og duppet av i sofaen så lenge at vi var klare for å legge oss. Vi orket ikke drikke opp vinen.

Da vi våknet i morges, føles kroppene fremdeles slitne og trette. Vi vet begge to at vi burde ha benyttet oss av gårsdagen så mye mer da det blir altfor lenge til neste gang. Men det var dette vi orket for denne gang.

Nå er det bare å se frem til neste kveld vi har for oss selv. Da skal vi….

img_9251.jpg

~ anette ~

Taklampa

Vi har en taklampe på badet. Den er plassert rett der en ville stå dersom en vil se seg selv i halvfigur i speilet. Du kommer automatisk rett under den idet du stiger ut av dusjen også.

I de siste månedene(!) har denne lampa slått seg av og på av seg selv. Ikke vet jeg hvorfor. Det er ingen rytme i det heller. Den kan være av i tretti minutter for så å skru seg på igjen, gjerne bare for femten minutter. Slik holder den på.

Dette kan være veldig forstyrrende. Spesielt når en kommer ut av dusjen. En ser seg selv i speilet, og syns egentlig ikke det er så urovekkende det en ser. Så skrur lyset seg på….

Jeg er jo litt bekymret for dette lyset. Tenker om det kan være noe galt med de elektriske koblingene – det kan jo i så fall ikke være mye trygt på et våtrom… Jeg har også vært innom tanken på om huset kan være hjemsøkt, men den debatten trengs ikke tas her. Iallfall mener jeg at hvis vi bytter lyspære, så kan vi enten utelukke eller konstatere at det har noe med lyspæra å gjøre.

Mannen min pleier alltid å ta seg av skifting av lyspærer på badet. Han mener han er (minst) ti centimeter høyere enn meg, så siden disse er i taket og lyskuppelen er tung og er av glass, er han den selvutnevnte mannen til denne jobben.

Så etter nå å ha gått rundt og bekymret meg for dette over lang tid, men glemt å ta det opp med mannen min på grunn av ammetåke og travle dager, sa jeg endelig til ham:

“Reidar, har du sett hvordan den lampa på badet plutselig skrur seg på, og plutselig av? Tenk om det er noe galt med det elektriske…?” sier jeg. Han svarer “Ja, jeg har sett det – fascinerende…” – og så fortsatte han å spille Wordfeud på telefonen sin.

Trenger jeg utdype det mer?

IMG_20170605_120155

Vi har altså fremdeles en lampe på badet som skrur seg av og på av seg selv….

~ anette ~

Selvrensende!?!

Jeg og min mann var på Ikea for to år siden. Vi satte sammen vårt nye kjøkken som skulle bli perfekt. Det skulle bli dobbelt så stort som det vi hadde, med innebygde hvitevarer. Det skulle bli så flott! Og vi var så enige om hvilket kjøkken vi ville ha.

Vi stod og forgudet den nydelige utstillingen av akkurat vårt kjøkken da et mye yngre par kom inn i utstillingskjøkkenet. Hun så på mannen og sa: “Vi skal iallfall ikke ha dette, det er jo så gammeldags stil!”.  Jeg og mannen min så på hverandre, litt paff. Likevel så jeg i øynene hans at vi ikke brydde oss, vi ville ha dette kjøkkenet! Det var nydelig og passet så godt inn i stilen til vårt hus.

Vi er veldig enige, mannen min og jeg. Og vi er nokså avbalanserte.

IMG_4097

Vi måtte velge ut vår nye innebygde komfyr. Mannen min så på meg og ytret at det kunne være lurt med en selvrensende komfyr, for bare noen hundrelapper ekstra. Jeg så på ham. Fornærmet. Plutselig var han den tåpeligste mann på jord. Jeg sa at det jo var jeg som lager mat og vasker på kjøkkenet. Kjøkkenet er jo praktisk talt mitt område i huset! Jeg kunne uten noen som helst problemer vaske komfyren min selv. Jeg tror jeg faktisk himlet med øynene som om jeg plutselig var blitt fjorten år igjen.

Han ble sur, for han visste hvordan vår daværende komfyr så ut… Jeg ble sint da han våget å påpeke det. Det var jo noe helt annet. Det ble helt annerledes når vi fikk ny.

Plutselig hadde han ingenting han skulle ha sagt lenger. Jeg var sur og fornærmet. Og han så det. Han så at grensen er nådd. Så vi reiste hjem med en komfyr som ikke var selvrensende. Jeg skulle holde den ren.

Idag lukter det svidd hver gang vi bruker komfyren. Det ulmer røyk ut av den når en åpner den. Røyk som setter brannvarslerne i gang med å pipe. Vi må løpe rundt med et kjøkkenhåndkle og vifte bort røyken fra den ene brannvarsleren etter den andre. En kan ane naboene bak gardinene sine når vi atter en gang må sette opp døra, og de hører den gjennomtrengende, gjenkjennende pipingen fra brannvarslerne våre helt inn til seg. Møter en blikket til noen på gata idet en åpner døra, helt rød i ansiktet og med pipingen avslørende i ryggen, smiler en bare og unnskylder barna som har brent noe på kjøkkenet…

Mannen går rundt og gliser etter at alt er over for han vet at han hadde rett, og han elsker det. Han vet også at jeg uansett aldri kan be han om å vaske den fordømte komfyren.

IMG_4099

~ anette ~