Da er jeg offisielt tenåringsmamma!

Jeg var 22 år gammel da jeg fikk beskjed om at jeg ventet tvillinger, to jenter. Da beskjeden kom, klarte jeg ikke helt å ta det inn over meg. Situasjonen min var alt annet enn optimal. Den biologiske faren av tvillingene hadde såpass store problemer at jeg visste at jeg kom til å være alene om dette. Jeg vil påstå, og jeg tror jeg har rett når jeg tenker tilbake, at jeg ikke var moden og voksen for alderen. Så det var en stor overgang for meg å skulle forberede meg på å bli mor – og jeg hadde ingen anelser om hvor tøft det kom til å bli med to babyer, alene. Kanskje var det like greit…

Jentene ble født åtte uker før tiden, så de var noen små nurk da de ankom verden. Hun som ble født først veide 1851 gram, og hun andre som kom åtte minutter seinere var 1703 gram. Jeg husker så godt synet av den første lille babyen min før de løp ut med henne. Deretter ble det plutselig litt mer drama på fødestua, de mistet pulsen på babyen som fremdeles lå inni magen, hun måtte ut med en gang. Jeg gjorde alt jeg kunne med den beste hjelp jeg kunne få fra jordmor, og åtte minutter etter hun første kom nummer to. Hun var knallblå og det var ikke en lyd. De løp ut med henne også. Så lå jeg der igjen alene, uten noen baby i armene. Jordmora pratet og jeg forstod at hun prøvde distrahere meg litt fra tanken på babyene. Jeg spurte og spurte hvordan det gikk med dem, men jeg fikk kun til svar at de gjorde alt de kunne. Hun kunne jo ikke si noe annet heller før hun visste at de levde og var stabile. Det tok to timer fra jeg fødte dem til jeg fikk den endelige beskjeden om at begge to levde og at jeg fikk se dem.

Synet som møtte meg første gang jeg så dem var så hjerteskjærende. De lå i hver sin kuvøse med en diger maske, Bipap, som hjalp dem med å puste. De var så små, og alt utstyret var så overveldende i forhold til dem. Jeg fikk en stol plassert imellom de to kuvøsene og hver dag fikk jeg sitte med begge jentene liggende på brystet. Jeg husker så godt de små hendene, og ørene som var tynne som papir. De var for små og svake til at jeg kunne amme dem. De hadde innlagt sonde der de fikk melk fra meg som jeg hadde pumpet.

De ble raskt sterkere, endringer skjedde daglig og etter en måned på sykehuset fikk jeg ta dem med hjem. Hjemme fikk jeg heldigvis god hjelp fra foreldrene mine. Nettene var spesielt vanskelige da hun ene hadde kolikk og ikke sov uten å bli rugget på. Men det gikk på et vis, selv om ikke situasjonen var optimal.

Det var oss tre. Vi hadde mange fine stunder selv om det også var stritt å være alene med to små barn, særlig etter at jeg begynte å studere ved siden av å jobbe. Jentene gikk i barnehage og de elsket det. Fremdeles kan jeg høre dem fortelle femåringen vår at hun må være glad for at hun går i barnehage, at det antakelig er den beste tiden hun noen gang kommer til å ha. Så ja, tror det er en god indikator på at de trivdes. Jeg husker at de spurte noen ganger om hvorfor ikke de hadde noen pappa som hentet dem i barnehagen, for de la merke til at andre barn ble hentet av pappaen. De hadde jo truffet fedre av andre barn tidligere, men det var altså det at de aldri ble hentet av noen pappa som de reagerte på. Jeg forklarte så godt jeg kunne, og de slo seg til ro med at de bare hadde meg i livet sitt på det tidspunktet.

På min bursdag for åtte år siden, ringte det på døra. Det var min fremtidige mann som ringte på, men det visste jeg ikke da. På dette tidspunktet hadde vi fått oss en liten valp, og hans unnskyldning var å hilse på denne valpen. Lite visste jeg den gang at det egentlig var meg han var interessert i. Vi ble gode venner som gikk tur sammen. Da det kom frem i lyset at han var interessert i mer gjorde jeg det klart for ham at dersom han skulle være sammen med meg, var han sammen med en familie. Punktum. Dette var noe han allerede hadde tenkt igjennom, han ville gjerne være en del av familien vår. Så vi ble en familie. Etter hvert flyttet vi sammen. Han hadde like mye å gjøre med jentene som han hadde å gjøre med meg. Han tok dem med ut, skjemte dem bort med leker som jeg ikke hadde hatt råd til å gjøre når jeg var alenemor og student. Han stilte opp i hverdagen og tok ansvar for dem hvis jeg skulle på jobb eller skole. Og ikke minst; han hentet og leverte dem i barnehagen noen ganger. Jeg skulle likt å vært med for å se ansiktsuttrykket til jentene første gang han hentet dem i barnehagen. Selv om jeg ikke fikk se det, så fikk jeg høre om det flere ganger da de kom hjem, de var så stolte! Sett utenfra kan en kanskje ikke sette seg inn i og forstå hvorfor akkurat dette var så stort for dem, men jeg er glad de fikk den opplevelsen. Etter hvert spurte de han om de kunne kalle ham for pappa, for det var det han var for dem! Han ble glad og ønsket selvfølgelig den nye tittelen. Så han er pappaen deres, som de fortjener å ha og som alltid kommer til å være der for dem. De er heldige – og ikke minst er pappen heldig…

Idag 28. september 2017 er disse to jentene 13 år gamle! De har blitt noen fantastiske individer. Snille, gode, spreke, omsorgsfulle, smarte og glade jenter. De danser, de turner og er gjerne med på yoga. De har noen herlige venner. De passer på de to lillesøstrene dersom det er behov for det. De disker opp med brownies eller pannekaker dersom de slippes løs på kjøkkenet. De har en en enorm omsorg for menneskene rundt seg.

Vi føler oss rett og slett så heldige som fikk disse to herlige jentene inn i livet vårt!IMG_7711Nå vil jeg bare gratulere dere med dagen og ønske dere en riktig god bursdag for trettende gang! Håper dagen blir super og håper feiringene med venner og familie blir supre. Ønsker dere alt godt i fremtiden – jeg og pappa er her alltid ❤

~ mamma ~

Tannlegedagen

Minstejenta er syk og er bånn tett i nesa. Hun sov derfor nesten ikke i natt. Mannen og jeg har ligget halvvåkne hele natten og bare ventet på at hun skulle skrike til igjen inne fra rommet sitt. Et lite tips til småbarnsforeldre; ha alltid litt sterilt saltvann liggende som en kan bruke til å løse opp litt i nesen på tette barn. Dersom du ammer kan du bare bruke morsmelk, som er enda bedre. Det er utrolig slitsomt for både barn og foreldre med syke barn som ikke får sove, jeg syns alltid det hjelper med noen dråper saltvann i nesen før barnet legges.

Vel, vi kom oss gjennom denne natten også, uten så mye søvn vel og merke, men vi var tålig oppegående idag morges også.

Det var fullt styr i huset fra klokka 05 som vanlig. Først og fremst på grunn av minstejenta, deretter skulle alle de tre andre opp og til tannlegen før tvillingene skulle videre på skolen. Jeg hadde planlagt de tre tannlegetimene samtidig slik at femåringen kunne få se prosedyren på søstrene før hun selv skulle sette seg i stolen. Hun var i utgangspunktet ikke så begeistret for å gå til tannlegen denne gang, så jeg tenkte denne taktikken kanskje kunne hjelpe henne.

Før mannen min gikk på jobb klaget jeg litt over at jeg ikke hadde fått tid til å glatte håret mitt som stod vilt ut til alle sider etter at jeg la meg til å sove med vått hår natten som var. Jeg måtte vaske håret i går kveld, men ville ikke bruke hårføneren og risikere å vekke opp minstejenta som tilfeldigvis sov akkurat da. Så da våknet jeg jo og så ut som et lite lykketroll… Mannen min så på meg da han var på vei ut døra, smilte og sa: “Tror ikke noen kommer til å tenkte på hvordan håret ditt ser ut når du kommer durende inn på tannlegekontoret med fire barn”. Takk for den, tenkte jeg, men lo høflig av spøken, fullt klar over at det er hans måte å prøve å tøyse bort stresset mitt på. Han visste jo at jeg ikke hadde tid til å glatte håret før jeg gikk, og ville dermed ikke svare ærlig og si at jeg så ut som en firebarnsmamma som hadde trengt en liten ferie… Han ga meg et kyss og forsvant ut døra. Jeg tror jeg kunne høre ham puste lettet ut da han lukket døra etter seg. Ja, han er heldig som får gå på jobb idag, tenkte jeg…

Klokka 0743 var vi ute av huset og spaserte ned mot sentrum. Klokka 0756 veltet vi inn på tannegekontorets venterom. Tannpleieren var klar til å ta imot førstemann med en gang – og alt var gjort i en fei! Femåringen gapte opp etter litt ekstra anstrengelser fra tannpleieren og kunne gå stolt ut fra tannlegekontoret etterpå. Tvillingene løp av gårde til skolen med en gang vi var ferdige – de hadde en spanskprøve som ventet på dem. Det var jo fortærende dersom all puggingen deres kvelden før skulle vise seg å være helt bortkastet, i deres øyne…

Jeg tok med minstejenta og femåringen en rask tur på butikken (og kjøpte blant annet saltvann) før vi gikk hjem, veldig glad for at alt gikk så bra. Så var det hjem å pleie den syke minstejenta ❤

Ønsker alle en fin dag!

I morgen er tvillingene våre tretten år gamle! Kan tro vi gleder oss til fest og feiring i helga!

IMG_7773

~ anette ~

Det beste for barna

Èn gang i vårt liv sammen, har mannen min og jeg investert i en splitter ny bil. Vi tenkte at det var greit å vite at vi hadde en god bil i lang tid fremover, som det ikke kom til å bli noen problemer med. Jeg husker godt følelsen når vi hentet bilen. Så skinnende og uten en skramme. Jeg ville ikke parkere ved siden av andre biler i fare for at en dør skulle bli slengt opp på bilen ved siden av og lage skrape eller en liten bulk i den nye bilen vår. Jeg tenkte ikke på utseende, men på rusten som kunne sette seg i skaden og føre til større alvorligere skader. Jeg husker også så godt nettopp den første skrapa vi fikk. Følelsen av at bilen ikke var like perfekt lenger – den var ødelagt på et vis, for alltid, og kunne aldri helt bli som før. Den lille skrapa kunne føre til at bilen begynte å ruste, og når rusten fikk satt seg ble den aldri mer den samme. Da kunne vi få problemer med både motor og utett tak – hva vet vel jeg om biler??

Nå skal det sies at vi ikke fikk beholde denne bilen så lenge da det var en femseter og vi ventet plutselig og uventet vårt fjerde barn, noe som betydde at en femseter ble for liten for oss. Det ble en rimelig sjuseter med to seter en kunne slå opp i bagasjerommet i stedet for det splitter nye gliset. Vi ville ikke lenger bruke så mye penger på en bil etter å funnet ut at vi skulle ha barn nummer fire – det ble sikkert andre ting å bruke pengene på fremover, tenkte vi.

Uansett, jeg skulle ikke skive om biler. Det interesserer meg egentlig like lite som støvet jeg suger opp med støvsugeren – vi har bil fordi vi må. Men jeg kom på å tenke på denne følelsen av å ha en ny bil som en gjerne ikke vil ødelegge fordi den er helt ny, ubrukt og alt fungerer foreløpig som det skal. Ingen har fått mulighet til å rote den til, sette vond lukt i den, skrape eller bulke den opp, enda.

(Misforstå meg rett og bruk litt humor når du leser neste setning:) Litt samme følelse var det for meg når jeg fødte mine barn (hvis en ganger det med et uendelig tall). Nå vil jeg for all del ikke sammenligne barna mine med biler. Barna mine betyr mer for meg enn noe annet i dette universet, de er en del AV meg. Men jeg husker så godt da jeg fikk mine to førstefødte. Følelsen av å holde det perfekte i armene og redselen for å ødelegge det her perfekte mennesket. Som førstegangsmor visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, iallfall ikke når kroppen min sånn uten videre fant ut at den skulle lage to! Men altså, en har på et fantastisk vis fått to bitte små babyer i armene, og alt en vil er at de skal ha det så bra som bare mulig. Og så er vi mennesker bare mennesker, vi er gjerne uoppmerksomme en liten stund der barnet skader seg, en blir sint eller sur fordi en er trett eller bare ikke har mulighet til å gjøre noe helt slik som en så for seg at var det beste til barnet. Jeg husker så godt at jeg var så redd for å skade tvillingene psykisk; at jeg skulle si eller gjør noe som førte til at de kunne få problemer seinere i livet. Når en får tvillinger er det ikke så lett å ikke la barnet skrike for eksempel. De var to og jeg var bare en. Jeg så for meg hvor traumatisk dette måtte være for den av barna som måtte skrike litt, og jeg lot det gå hardt utover meg selv med dårlig skyldfølelse for den dårlig mora jeg var. Dette førte videre til en konstant sliten mor som glemte å nyte tiden med de små…

Når jeg fikk mitt tredje barn var jeg om mulig enda verre. Ingen andre enn meg fikk holde babyen dersom hun gråt. Jeg stolte heller ikke på andre til å utøve denne viktige jobben å ta vare på henne. Hun var med meg tjuefire timer i døgnet! Denne gangen hadde jeg virkelig gått inn for å gjøre alt riktig, slik jeg trodde var riktig, som en kompensasjon for følelsen av å ikke strekke til med de to første kanskje…? Ja, det høres grusomt ut, men slik var det altså. Når jeg ser tilbake på denne tiden så koste vi oss mye all den tiden vi var sammen, men kroppen min var konstant sliten av bekymring.

Nå når vi har fått vårt fjerde barn har jeg endelig vært avslappet. Det er utrolig deilig. Jeg er like glad i henne som i de tre andre, men jeg har akseptert at jeg ikke kan gjøre alt slik som jeg ideelt sett skulle ønske at jeg kunne. Jeg tror både hun og jeg har det best på denne måten også. Jeg tror så lenge en fokuserer på å gi barnet kjærlighet så kan en gjøre mange feil uten at barnet tar skade. Så lenge kjærlighet ligger i bunn i det en gjør for og med barnet.

Som foreldre må en være klar over at en kommer til å gjøre feil. En kommer til å si og reagere på måter som en helst skulle ønske at en ikke gjorde. En kommer til å bli sint og sur fordi en er sliten. En kommer til å oppdage at en kun er et menneske som har sine fysiske og psykiske grenser. En må rett og slett slappe av og innse at det er rom for å gjøre feil. Så lenge en daglig kan vise kjærlighet til barnet skal en ikke bekymre seg for hvordan en takler ulike situasjoner. En gjør det beste en kan ut ifra den situasjonen en er i der og da.

Dersom du er en litt anspent og bekymret mor som jeg har vært, så gi deg selv heller et klapp på skulderen og se på den herlige lille, eller store, skapningen du elsker over alt på denne jord. Den lille skapningen må igjennom sine oppturer og nedturer på samme måte som du har måttet gjennom livet. Men så lenge den lille skapningen har kjærlighet så går det helt fint, tror iallfall jeg.

IMG_7255

~ anette ~

 

Den dagen

Alle har vel dager, eller i det minste en dag inni mellom, der ikke alt går helt som det skal. Idag var en slik dag for meg. Jeg har noen sånne dager hver måned og det er like frustrerende for mannen min og meg hver gang. Denne dagen begynte med at jeg måtte fylle bensin etter at jeg hadde kjørt femåringen i barnehagen, det var helt tomt for bensin. Babyen hadde allerede rukket å bli trett så hun sutret og skrek i bilstolen sin bak i bilen. Jeg måtte fylle bensin fordi mannen min ikke klarte å gjøre det med en grinende baby i baksetet, dere kan vel tenke dere hvor lite glad jeg ble av å få den opplysningen. Det var lang kø ved bensinpumpene, sikkert rimelig bensin denne dagen…? Da det endelig var min tur hadde jeg gitt mobilen min til babyen for at hun skulle tie stille og ha noe å gjøre imens jeg fyllet tanken. Plutselig innså jeg at jeg ikke husket om vi brukte diesel eller bensin på denne bilen, jeg kjente litt på panikkfølelsen – det var jo den køen! Jeg tenkte at jeg ikke kunne forhindre køen, og babyen hadde jo mobilen, så jeg banket på ruta til mannen som satt og ventet i bilen bak og spurte om han hadde noen anelser. Det er definitivt diesel sa han og et DIGERT smil bredte seg om munnen hans. Han lo nesten. Jeg betvilte i to sekund kunnskapene hans, men tenkte at det var alt jeg hadde å gå ut ifra. Så det ble diesel – og bilen virker fremdeles. Så tusen takk til den fremmede mannen i bilen bak meg!

Da jeg kom hjem sendte jeg en melding til mannen min for å klage på hvor fælt det var å fylle bensin på bilen med en grinende baby i baksetet. Helt tullete, men det er den dagen…. Jeg passet på å skrive `bensin` for at han skulle få en liten støkk – bare som en harmløs payback…

Da jeg skulle gå og hente femåringen igjen traff jeg naboer på utsiden. Plutselig ser jeg babyen min som jeg bærer i armene bære på et par av tvillingenes skitne sokker. Jeg lo det bort med at hun sikkert hadde tatt de fra klesvasken jeg skulle legge sammen, ville ikke innrømme at det nok heller var fra skittentøyet… Jeg puttet raskt babyen i bilstolen sin, ga henne en kavring som lå igjen i bilen fra morgenen, og kjørte av gårde.

På vei til barnehagen måtte jeg skru opp radioen da jeg hørte Adele synge “Hello”. Da skrudde også væske-sekresjonen i øynene seg opp. Jeg gråt mine tapre tårer etter Adele sin nydelige sang, kjørende til barnehagen. Da jeg kom frem satt jeg litt i bilen for at tårene skulle tørke og de røde øynene skulle få blekne litt…. Da jeg endelig steg ut av bilen frydet babyen seg av alle barnelydene som kom fra barna som var ute og lekte i finværet. Jeg gikk bort til femåringen som lekte med bestevenninna i sandkassen og satte ned babyen så hun fikk leke. Jeg pratet lenge med barnehagetantene, sjelden jeg bruker SÅ lang tid når jeg henter femåringen i barnehagen, men det var så koselig slik babyen lekte… I tillegg traff jeg en kollega som jeg syntes hadde litt problemer med å se meg i øynene. Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg så meg i bakspeilet etter å ha kommet tilbake til bilen igjen. En kunne tydelig se hvordan tårene hadde rent nedover kinnene mine. Maskaraen hadde laget fine tegninger i grått nedover. I tillegg var det smurt litt utover i øyekroken.

Jeg sukket og måtte bare innse og godta at det var den dagen idag – satser på en bedre dag i morgen.

IMG_6784

Ha en fin kveld ❤

~ anette ~

Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Triviell firebarnsmorsglede

IMG_5252

Idag pøsregner det skikkelig ute, og det ser ikke ut til å stoppe. Mannen tok med barna ut på besøk slik at jeg skulle få vasket huset, helt alene. Jeg elsker det! Vanligvis har jeg jo fire barn rundt meg som jeg føler roter og smuler i motsatt ende av der jeg rydder og vasker. Da er det så herlig å få lov til å rydde og vaske og se et strøkent resultat. Det er en utrolig sjeldenhet nå i ferien…. En triviell firebarnsmorsglede – men utrolig herlig da! Selvfølgelig varer resultatet kun til ytterdøra åpner seg og alle kommer stormende inn. Men det er helt greit.

Håper alle har en nydelig lørdag enten det regner slik som her på sørvestlandet eller det glimter i en strålende sommersol. Ta vare på dere selv og hverandre!

~ anette ~

Guilty Pleasures

En mamma har alltid sine guilty pleasures – jeg tenkte tilstå noen av mine:

Jeg elsker å se på Gilmore Girls, helst sammen med mine to eldste døtre. Jeg så det i mine yngre dager, og mannen min måtte le da jeg ble over-entusiastisk av å finne det på Netflix + at de har laget en sesong i ettertid – flere år etter! Hvor kjekt er vel ikke det? Det er en koselig serie. Da jeg først nevnte serien for de eldste jentene mine trodde jeg ikke de kom til å finne interessen for den, men jo, det gjorde de.

Når en setter seg ned med Gilmore Girls på skjermen er det så utrolig deilig å slurpe i seg et glass Solo Super. Ja, brus er brus. Men Solo Super er deilig!

I juletider elsker jeg å høre på “Jul i Svingen” – musikk. Jeg har jo barn og kan skjule meg bak det faktumet, men seriøst kan jeg like gjerne sette det på om jeg er alene. Det gir så god julestemning! Og etter at jeg hørte Nils Bech sin fremførelse av “O Helga Natt” i nettserien Skam – det var jo helt fantastisk! Og ja, Skam var obligatorisk for oss ettersom vi har to tolvåringer… Så dersom du skulle vandre gjennom gata vår en førjulstid og lurer på hvem som spiller denne så det ljomer ut:

Da er det nok mest sannsynlig meg (som nok er alene hjemme og står med moppen i den ene hånda og tørker tårene med den andre..)

Det kan bli litt kjedelig med husarbeid dag inn og dag ut. Jeg prøver for det meste å være tilstedeværende i det jeg foretar meg. Men av og til når tankene bare vandrer vilt uansett hva jeg foretar meg er det så deilig å sette på en podcast på ørene og gjøre husarbeid. Da er jeg helt i min egen verden. Favorittene min blant podcaster er: Treningspodden, Abels tårn, This American Life og sist, men ikke minst: Sword and Scale.

I fryseren må jeg alltid ha Snickers-is liggende. Jeg prøver så godt jeg kan å holde meg unna sjokolade i hverdagen. Jeg får i meg altfor mye i helgene til at jeg kan fortsette inntaket også i ukedagene. Ikke eier jeg selvkontroll heller når det kommer til sjokolade-spising , jeg er den som enten spiser ingenting eller alt. Men av og til bare må man ha noe godt. Mange ganger kan jeg klare meg med frukt. Mango er definitivt favoritten. Men når ikke det holder nyter jeg en god Snickers-is med god samvittighet, og innbiller meg at jeg ikke spiser sjokolade.

IMG_5106

Har du noen guilty pleasures?

~ anette ~

Mamma på heltid

Når du er mamma er du mamma på heltid:

Pusser du tenner må du gjerne samtidig ha en samtale gående med et av barna som hadde noe utrolig viktig hun skulle ha sagt akkurat da.

Sitter du på do og femåringen har noe viktig å vise frem, sitter du ikke lenger alene på do. Da får du besøk på toalettet uansett hva ærend du hadde der inne.

Å være mamma er en heltidsjobb, men det er den beste jobben i verden!

IMG_4579

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~

 

 

 

En firebarnsmors natt

Klokka er halv ti og jeg er stuptrøtt. Har jo vært våken siden klokka fem i morges… Jeg vingler meg opp trappa og inn på soverommet til Ane, datteren vår på fem år. Jeg kan ikke sove inne med mannen min. Der ligger babyen vår i sprinkelsenga si rett ved siden av vår seng. Vi har enda ikke ordnet til rommet hennes, og dersom hun ser, lukter, hører eller føler at jeg er i rommet så våkner hun og vil ha pupp med en gang. Så jeg må holde meg langt unna.

Ane har en skuff under senga som gjesteseng. Jeg trekker den ut. Dyna og puta mi ligger allerede flatklemt på plass. Jeg har sovet her et par uker nå. Jeg løfter på dyna og innser at  ¨senga mi ¨har blitt brukt som kulisser til Ane sine Paw Patrols. Jeg rydder dem forsiktig bort, redd for at femåringen skal våkne og protestere på forflytningen av lekene sine. Det er tross alt hennes rom og hennes leker. Og hennes leker er hellige. Jeg sniker meg forsiktig opp i senga og kjenner at det stikker og klør; Ane har tydeligvis fortært de salte pinnene hun fikk tidligere her. Jeg prøver å børste bort det verste av smulene. Tenker at vi i morgen må få begynt på rommet til minstejenta slik at jeg kan få sovet i min egen seng. Jeg lukker øynene, men skjærer fort grimaser og får frysninger nedover ryggen; Ane skjærer tenner… Jeg stikker hånda inn under puta og håper øreproppene mine ligger der fremdeles. Det gjør de. Jeg stapper en inn i hver øre. Jeg sovner.

Kort tid etter våkner jeg- det dingler en hånd rett i ansiktet på meg. Ane ligger helt på kanten og ruller snart ut av senga si og ned på meg. Jeg setter meg opp og prøver å skuffe henne lengre inn mot veggen. Hun smatter og mumler fornøyd. Vakre prinsessen min… Jeg sovner igjen med et smil.

Etter en stund våkner jeg av en ukjent tyngde over beina. Jeg setter meg opp. Dyna til Ane har falt ned, hun har ikke dyne. Jeg kjenner på henne – så kald stakkar. Har krøpet godt sammen for å holde varmen. Jeg breier dyna godt over henne og gir henne et kyss på panna- hun er så herlig! Jeg sovner.

Våkner igjen. Føttene til Ane stikker ut av senga og ligger ned på meg. Hun har klart å snurre seg rundt så hun ligger på tverts i senga. For en urolig sover hun er! Jeg reiser meg opp og snur henne på plass. Hun protesterer litt, skjærer tenner, men roer seg fort. Jeg pakker meg godt under dyna mi igjen og sovner fort.

Så våkner jeg igjen. Det er ¨morgen¨. Mannen min står over meg og sier at minstejenta er våken. Jeg har lovet ham at han skal få sove på morgenen siden han har styrt med minstejenta hele natta. Jeg står opp og finner dem på badet. Minstejenta blir raskt rastløs og sulten når hun ser meg. Det er så godt å endelig få holde henne, klemme henne og lukte henne! Vi går ned og hun får melken sin med en gang. Hun koser seg lenge.

Deretter får hun most banan og vi leker.

Noen timer seinere våkner femåringen og jeg spør henne om hvordan hun har sovet. ¨Godt¨, sier hun. ¨Men jeg ville at du skulle sove inne hos meg ¨, legger hun til. ¨Jeg har sovet hos deg¨, sier jeg og smiler. ¨Å¨, svarer hun ¨kan jeg få appelsinjuice nå?¨.

Det er deilig å være mamma ❤

IMG_4519

~ anette ~