Dråpen

Dråpen deiset hardt ned i gulvet. Det var som om jeg så den dryppe i slow motion. Jeg stirret på den og kjente vannrester renne nedover magen. Jeg hadde tørket meg etter dusjen, jeg var helt tørr. Men en plass hadde det gjemt seg litt vann. Vann som rant da jeg bøyde meg litt frem. Jeg kjente på magen min. Den var myk og klumpete. Rundt navlen var et dypt innhukk, ett søkk. Jeg hadde nesten glemt det. Magen hadde vært diger. Oda hadde ligget inni her, sparket og kost seg. Hun var stor når hun ble født. Stor, og så utrolig vakker! Jeg kjente inni navlen, fremdeles var det vått der. Jeg smilte, takket universet for at det minnet meg på hvor flott det er at jeg har ført frem fire barn. Fire barn har jeg gitt næring til med denne kroppen – gjennom denne navlen. Hvor fantastisk er ikke det? Jeg fant et hånkle og tørket opp resten av vannet fra navlen. Så smilte jeg ned til dråpen på gulvet.

IMG_4636

~ anette ~