Endelig snart hverdag?!

Ferie har vært deilig. Slippe å se på klokka og forholde seg til alle forpliktelser til en hver tid slik som vi ellers har det i livene våre. Det har i tillegg vært deilig å ha barna rundt seg, vært sammen med dem hele døgnet. Nå må det sies at jeg egentlig ikke har hatt ferie, jeg har jobbet noen nattevakter imens mannen har pappaperm med minstejenta. Men barna har hatt ferie, og det merkes selvfølgelig godt, heldigvis mest på positive måter.

IMG_5806

Men nå når straks hverdagen er her igjen så må jeg innrømme at det blir utrolig deilig det også. Siden jeg føler at jeg har all tid i verden når alle har fri, så blir det jammen lite effektive dager! Derfor blir det litt deilig å komme inn i de rutinene som en før ferien så gjerne ville komme seg bort ifra. De rutinene som gjør at en setter stor pris på ettermiddager, kvelder og helger en har fri. Rutinene hjelper meg til å være effektiv, jeg benytter muligheten når den dukker opp til å for eksempel få unna noe husarbeid. I ferien har jeg en tendens til bare å utsette alt da ingenting haster. Så fører det til at jeg kun gjør det som er mest morsomt, og sånn skal det vel på en måte være i ferien. Det er bare det at det til slutt blir så stress når ting MÅ gjøres…

IMG_5811

I ferien savner jeg også det å samles alle rundt middagsbordet og høre på hvordan dagen har vært for alle. Det å være så glad for å se de store tvillingjentene komme inn døra etter skolen hver dag. Det å være så ivrig etter å hente femåringen i barnehagen og glede seg til å se smilet og gleden hennes når hun oppdager at vi er der for å hente henne. Det å høre minsten våkne etter luren sin og kjenne at det kribler av glede etter å se henne stå i senga og nærmest juble når jeg lukker opp døra. I ferien går alt i ett og en har alltid noen rundt seg så en glemmer fort hvor magisk disse små øyeblikkene er. De blir nok erstattet av andre små magiske øyeblikk, men nå ser jeg frem til hverdags-øyeblikkene igjen. Er ikke det typisk? Vi mennesker er da noen artige skapninger…

IMG_5842.JPG

Ferietid er heller ikke alltid tiden der parforholdet blir prioritert når en har barn. I år, for vår del, har vi vært så opptatt med alle barna at vi har glemt litt bort hverandre. Mye har nok med at vårt minste barn kun er ni måneder. Dagen da vi skulle reise hjem fra vår lille ferietur så jeg på mannen min og kom ikke på sist gang vi ga hverandre en klem! Så midt i stresset med å få alt og alle ut fra hotellet måtte vi stoppe opp og ta oss tid til nettopp det – det ble en utrolig deilig klem!

Ikke hadde jeg noe bilde av mannen min og meg heller etter ferieturen vår, men steiner derimot….:

IMG_5802.JPG

En siste ting jeg savner litt med hverdagen, men som jeg skammer meg litt over å tenke, er muligheten for alene-tid. Men er det egentlig noe å skamme seg over? Ferietid er familie-tid når en har barn, og jeg digger det. Men når først vi må tilbake til hverdagen så kjenner jeg litt lengsel etter å skru av hjernen litt når alle barn er ute av huset på skole og i barnehage. Kjenne på stillhet, det er det jo aldri ellers. Stillheten er utrolig deilig! Iallfall så lenge en vet at om kort tid blir huset fylt opp av små og store barn som livlig fyller huset med lyder….

IMG_5832

Så jeg ønsker hverdagen hjertelig velkommen med alle de magiske, deilige og herlige hverdags-øyeblikkene! Håper du også har en komfortabel og overkommelig hverdag å se frem til nå når sommeren snart er over.

~ anette ~

Triviell firebarnsmorsglede

IMG_5252

Idag pøsregner det skikkelig ute, og det ser ikke ut til å stoppe. Mannen tok med barna ut på besøk slik at jeg skulle få vasket huset, helt alene. Jeg elsker det! Vanligvis har jeg jo fire barn rundt meg som jeg føler roter og smuler i motsatt ende av der jeg rydder og vasker. Da er det så herlig å få lov til å rydde og vaske og se et strøkent resultat. Det er en utrolig sjeldenhet nå i ferien…. En triviell firebarnsmorsglede – men utrolig herlig da! Selvfølgelig varer resultatet kun til ytterdøra åpner seg og alle kommer stormende inn. Men det er helt greit.

Håper alle har en nydelig lørdag enten det regner slik som her på sørvestlandet eller det glimter i en strålende sommersol. Ta vare på dere selv og hverandre!

~ anette ~

Mamma på heltid

Når du er mamma er du mamma på heltid:

Pusser du tenner må du gjerne samtidig ha en samtale gående med et av barna som hadde noe utrolig viktig hun skulle ha sagt akkurat da.

Sitter du på do og femåringen har noe viktig å vise frem, sitter du ikke lenger alene på do. Da får du besøk på toalettet uansett hva ærend du hadde der inne.

Å være mamma er en heltidsjobb, men det er den beste jobben i verden!

IMG_4579

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~