Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Everybody panic!

IMG_5354

Da vi ventet vårt fjerde barn var innleggets overskrift en svært god beskrivelse på følelsen vi som foreldre hadde. Selvfølgelig var det en stor glede! Misforstå meg rett. Men fire barn er mange! Jeg så for meg rufsete hår, ikke bare på meg, men på alle barna. Jeg så for meg null tid til yoga, trening og løping. Jeg så for meg en sliten mann som aldri gadd annet enn å sitte foran fjernsynet med en tallerken på en diger ølmage fordi livet hans hadde blitt noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Jeg så for meg slitte klær fordi jeg ikke hadde tid eller råd til å skaffe nye. Jeg så for meg store mørke ringer under øynene som bare vokste for hver natt vi ikke fikk sove. Jeg så for meg huset som en svinesti, med leker over alt som besøkende snublet i idet de steg innenfor døra. Under graviditeten drømte jeg nesten hver natt at vi glemte et av barna når vi skulle ut av huset. Vi fòr ut døra alle mann, men tilbake stod babyen i bilstolen sin, fremdeles i entreen hjemme imens vi sang lykkelig i bilen på vei til et lykkelig sted. Uvitende om hvor grusomme vi var som hadde glemt minstemann hjemme.

Heldigvis har jeg en livlig fantasi. Hun ene tvillingjenta vår på tolv år påstår at jeg en gang kjørte ifra henne da hun var mindre, men jeg hadde visst oppdaget det og plukket henne opp etter kort tid. Femåringen er som regel rufsete på håret, men det børstes hver dag så tror kun det har med at hun er en sunn aktiv unge og ikke med at hun forsømmes. Mannen ser ut til å stortrives som firebarnspappa, vel er han sliten, vel skulle han nok fått tid til flere av Uniteds fotballkamper, men ølmagen har han ikke fått lagt nok krefter i for at den skal bli stor. (Han har aldri engang vært så stor fan av øl…) Det ser dessuten ut som om han er sprekere og mer aktiv enn noen gang.  Huset ser ørlite grann bedre ut enn en svinesti iallfall, det er jo bra. Når det kommer til meg så har mitt liv blitt beriket på så mange måter. Dessuten så har jeg opptelling av barna jevnlig, sånn i tilfellet 😉

Det er tvert imot mange fordeler med fire barn. En kjeder seg aldri. Har alltid noen å være sammen med. En får minst fire klemmer hver dag. Og ikke minst er huset daglig fullt til randen av kjærlighet.

~ anette ~

Vindusviskeren

Vi måtte kjøpe ny bil da vi fikk vårt siste barn. Vi hadde ikke plass til seks mennesker i en fem-seter… Jeg har ikke blitt vant til den nye bilen enda for jeg kjører så sjelden. Derfor kjører jeg rundt med vindusviskeren på bak, hele tiden. Svisj, svisj. Mannen min trodde meg ikke på lenge. Jeg sa til ham at hver gang jeg rygger, så går vindusviskeren på, så smart! Er jo greit å ha sikt når en rygger dersom det skulle regne. Men han trodde meg som sagt ikke. Det skjedde aldri med han. Etter hvert forstod jeg at det ikke var det at vindusviskeren gikk på når jeg rygget, men at den alltid stod på. Jeg er tydeligvis bare ikke så flink til å se i bakspeilet…. Så da begynte jakten på hvordan en skulle få av denne vindusviskeren. Jeg skrudde på fjernlys, jeg fant ut hvordan en spyler vinduet fremme med vindusspylervæske, jeg skrudde på blinklysa, jeg satte på de fremre vindusviskerne og jeg klarte til og med å spyle vinduet bak med vindusspylervæske. Men jeg fant aldri ut hvordan en skrur av og på vindusviskeren bak. Det rareste er at hver gang mannen satte seg i bilen så det ut til at den ikke gikk på. Men når jeg kjørte alene satte vindusviskeren seg i gang der bak.

Nå har jeg egentlig akseptert at den bare står på og gnikker uansett hvor tørt det er ute. Jeg har fortalt det til mannen min, men han tror meg ikke helt virker det som. Jeg tenker jeg må huske å spørre ham om hvordan en skrur de av og på en gang vi er ute og kjører sammen…

IMG_5139

~ anette ~

Syv tilfeldige spørsmål fra femåringen

Av og til kommer femåringen vår med spørsmål der en bare vet at det ligger mer bak enn det hun sier:

“Blir ting ødelagt når det får vann på seg?” – hun hadde visst sølt vann i senga…

“Får en vondt i magen av å spise masse nugatti?” – hun hadde fått tillatelse av storesøstrene til å smøre skiver med nugatti selv, og fikk da mulighet til å smake “litt” under påsmøringen.

“Går neglelakk bort fra badet?” – everybody panic!!

“Blir alt håret langt igjen hvis jeg bare klipper litt?” – hun spurte heldigvis før hun prøvde…. (så heldige var vi ikke med tvillingjentene da de var fire år – de klippet hverandre, og det var godt synlig at de hadde gjort det selv også…)

“Kan halen til Baklengs (katten vår) falle av hvis en drar i den?” – Au….

“Mamma, tror du at jeg er tørst?” – Ja, det var hun visst…

“Kan iPaden bare ligge her på rommet i natt?” – hun satset nok på å “døgne”….

IMG_4784

Stort sett vil det heldigvis helst gå godt 😉

~ anette ~

 

 

 

 

 

 

 

 

Strandidyll

En tur på stranda kan virkelig toppe en flott sommerdag. Lydene, lukta og sola som får kroppen til å sprudle som en poppeklar champagne. Den fine sanden mellom tærne, måten den masserer foten på når en går bortover stranda. Havet som kommer skyllende inn i avkjølende bølger. Smaken av salt på leppene. Den sexy beach-looken på håret. Det er ikke stille, men det er stille likevel fordi lydene er behagelige. Naturlige. Jeg ser meg selv sitte på et lite teppe på stranda, speidende utover imens barna leker i vannkanten. Boka ligger i fanget. En iskald boks Solo Super står klar til å åpnes.

IMG_4887

I går opplevde vi en slik strandidyll. Eller, det var kanskje ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Hele familien hadde mulighet til å dra til stranda sammen. Vi kom frem nedlasset av ting som skulle forbedre vår opplevelse av strandturen. Da vi endelig fant en plass som ikke var like kjølig som resten av stranda, måtte tre av oss sammen få lagt ned teppet da det holdt på å blåse bort i den kraftige vinden.

Etter to minutter hadde minstejenta på åtte måneder stappet munnen full av sand mens vi andre var opptatt med å hjelpe til med smøring av solkrem hos de tre andre barna som skulle bade, selv om det motstred all fornuft. Så da de tre eldste fôr ned til vannkanten for å hakke tenner, fant vi ut at vi hadde glemt å ta med leker til minstejenta. Men hun fikk et spann og en spade å bite i. Etter kort tid ble hun lei og vi måtte begynne å stappe i henne diverse smoothies og kjeks for å aktivisere henne (nei, jeg er nok ikke årets mamma). Mannen min og jeg fant frem hver vår lunkne boks med Solo Super som etter kort tid ble fortykket med sand. Men sanden var iallfall noe fast føde i magen. For sjokoladen som ellers hadde fristet oss hadde, tross det vi syntes var det kalde været, smeltet i den svarte bagen.

IMG_4884

De tre andre koste seg ved vannkanten til femåringen ble for kald. Vi fikk kledd på henne og hun la seg til oppvarming under hånkleet i sola. Etter en stund ble minsten så sutret og trett at hun måtte få litt pupp. Godt tildekket av en tynn jakke og solhatt sovnet hun til slutt under der og jeg ble sittende i samme stilling til høyre gluteus maximus sovnet. Og når minsten sover så må hun ikke forstyrres, for det er så lite hun sover i løpet av dagen i følge mannen min. Akkurat da fant selvfølgelig tolvåringene ut at de hadde en avtale etter strandturen som var så viktig å komme seg hjem til ASAP. “Det er ingen andre enn dere som vil være her nå altså,” ble blant annet hørt fra høyre flanke der de lå i sola og fremdeles hakket tenner etter å ha dyppet seg i den kalde sjøen.

Kort tid etter kom en liten flokk med mennesker som logisk nok hadde funnet ut at det måtte være en vindstille og lun plass vi hadde funnet oss – vi som kunne nyte dagen på stranden en slik vindfull sommerdag i Norge. De svermet rundt oss og prøvde å finne seg en plass uten at det skulle virke altfor påtrengde på oss eller noen av de andre som lå rundt der. Hunder begynte å bjeffe og det var roping på besteforeldre. Så da var minstejenta vår raskt våken og vi kunne dra hjem til alles glede. Spesielt de som kunne overta den “idylliske” plassen vår på stranda.

IMG_4925

Det var kanskje ikke akkurat en slik dag jeg hadde sett for seg, men minnene er solfylte. Bildene som dukker opp i hodet er smilende barn som trosser en kald norsk sommer, og nyter det likevel. Bildene fra kamera viser vakre små øyeblikk.

Det eneste jeg ikke fant på bildene våre fra denne dagen, var den sexy beach-looken.

IMG_4654

~ anette ~

Maksimal overtenking

Vi ankom Ikea rett ved åpningstid igår, kl 10. Jeg måtte som alltid tisse før vi skulle begynne på runden. Da jeg kom inn på dametoalettet møtte jeg toalettbåser De startet rett fremfor meg og fortsatte i en rekke på fem-seks bortover mot venstre.

Jeg gikk mot første døra, men så stoppet jeg og tenkte: ¨Her har jeg mulighet til å få gå på et ubrukt nyvasket offentlig toalett for en gangs skyld.¨ (Jeg føler meg alltid så uren etter besøk på offentlige toaletter. Men idag hadde jeg mulighet til å slippe den følelsen.) ¨Hvis noen allerede har gått på do har de definitivt brukt den første båsen¨, tenkte jeg.  Jeg gikk derfor mot bås nummer to, og  skulle til å åpne den da jeg ombestemte meg igjen. ¨De fleste ville vel faktisk ha tenkt at den første båsen ble mest brukt og dermed velge bås nummer to¨, kom jeg på. Jeg gikk mot bås nummer tre. Men så kom jeg på at hvis flertallet er som meg (noe som de forresten sikkert ikke er etter dette innlegget å dømme), så vil de tenke at de  fleste vil tenke at de fleste går i bås nummer en, og at de som tenker dette vil gå i bås nummer to, derfor velger de bås nummer tre….

Og derfor valgte jeg bås nummer fire, så klart.

IMG_20170622_082931

Overtenker du noen gang?

~ anette ~

Nattevåk til besvær

Vår minste datter på åtte måneder elsker å starte dagen mellom klokka tre og fem på natta. Da er det full party fra sprinkelsenga som er plassert så fint ved siden av vår seng. Hun står og gliser til oss og en kan se at hun bare ikke kan vente lengre på alle gledene dagen hennes skal gi henne.

Det er herlig å våkne til det fantasiske gliset hennes, men jammen blir en trett, forvirra og glemsken i dagliglivet av lite søvn! En går rundt med det som føles som bomullsdotter i hodet, en har kjøkkenbenken full av post-it lapper over ting en ikke må glemme, og en har sjelden tid og ork til å opprettholde sine sosiale relasjoner.

Jeg begynte i jobb igjen i går. Første vakt etter mammaperm, og jeg var ikke forberedt. Jeg grabbet med meg det jeg trenger mest og føk av gårde i en fei. Jeg er sykepleier og er avhengig av gode sko når jeg skal gå fort (eller småløpe) gjennom gangene der jeg jobber. Jeg kom på jobb, spent på om klærne på jobben passet etter graviditeten. Jeg klarte å åle rumpa mi inn i buksa og pustet lettet ut. Så dro jeg frem skoene mine fra bagen, skoene som jeg har hatt hjemme og vasket. Jeg tar på meg den venstre. Den sitter godt, litt stor da jeg på grunn av graviditeten sist jeg brukte dem var så full av vann i kroppen at de ble for små, og særdeles utvidet. Så skulle jeg ta på den høyre. Men jeg kom ikke oppi! Jeg undersøkte skoen, tok ut sålen, forstod ingenting. Så sier en dame som sto i garderoben med meg at den ser mindre ut enn den andre. Og jammen var den det! Det var min datter på 12 år sin høyre sko, vi har like, hun vokste ut av sine da hun var ti år. Jeg hadde nok tenkt å ta vare på dem til noen av de yngre søstrene, og så har de blitt blandet med mine… Det verste er at jeg ikke aner hvor min andre høyre sko er, og hennes venstre sko. No idea!

Jeg måtte iallfall tråkke ned hælen på den skoen som var for liten. Det så litt shabby og rart ut, så jeg prøvdre å halte, og rett og slett late som om jeg var skadet og at det var derfor jeg gikk slik med skoen på høyre foten.

Jeg tror jeg rodde det i land med den manøvren.

IMG_4161

Jeg får bare håpe på bedre lykke neste vakt.

 

~ anette ~

 

Pølse-trøbbel

Jeg elsker “kjøttfri mandag”. Det er sunt for kroppen, miljøet og det norske landbruket. Jeg er ikke i mot kjøtt, jeg mener det er bra for oss i passelige mengder. Men jeg syns bare at grønn mat er så utrolig godt, at kjøttet ofte må vike til fordel for det da.

Her en “kjøttfri mandag” hjemme hos oss hadde jeg laget en linsegryte som er fantastisk god. (Men jammen får den magen til å boble!). De to eldste jentene på tolv år hadde med seg hjem et par venninner fra skolen og vi kom i snakk om kjøttmat kontra vegetarmat. Hun ene jenta ønsket gjerne å bli vegetarianer. Hun lurte på om en i så fall kunne spise kjøttdeig… Jeg fikk store øyne og måtte forklare at kjøttdeig bare er most kjøtt – og det som verre er. Så gikk vi i gjennom samme spørsmålet når det gjaldt salami, servelat, kyllingprodukter, fiskeprodukter og til slutt pølser. Da vi kom til pølser tenkte jeg at jeg nå en gang for alle måtte lære dem dette så jeg googlet innholdet i pølser og gikk igjennom dette med dem, detaljert… Og ja, kanskje jeg brukte litt vel mange adjektiver når vi gikk igjennom prosessen med å lage pølser, for når vi var ferdige med den praten, ville iallfall ingen av dem noen gang spise pølser igjen.

Fremdeles dersom jeg varmer noen pølser til jenta vår på fem år (hun fikk ikke med seg hva vi pratet om, og elsker pølser) og tilbyr tolvåringene pølse, så ser de på dem med avsky og takker pent nei. Det er ikke lenger noe mat som frister dem, de velger faktisk heller linsegryta.

Jeg syns ikke det gjør så mye om mine to tolvåringer har fått en liten misnøye med pølsa, det går seg sikkert til, men jeg må bare beklage til foreldrene av de som var på besøk hos jentene våre den dagen…

IMG_4296

~ anette ~

Mindful sjokoladespising

Jeg elsker sjokolade. Jeg elsker det så mye at det nesten har blitt en byrde for meg. Drikker jeg et glass Oboy er halve glasset fylt opp med sjokoladepulver. Barna stirrer på glasset mitt med store øyne, og tenker at mammaen aldri blir voksen. Men det er bare så godt!

Jeg leste en gang om at en kunne redusere sjokoladespisingen sin med å aktivt og bevisst bruke alle sansene når en spiste sjokolade. Det handler om å være bevisst at ¨nå spiser jeg sjokolade¨. Først skal en ta innover seg sanseinntrykkene av hvordan sjokoladen ser ut, pakken, hvordan den kjennes å holde i. Hvordan den er delt opp i ruter. Deretter skal en åpne pakken sakte, trekke inn duften av den idet den blir åpnet. En skal kjenne hvordan det føles å knekke av en bit av sjokoladen. Ta innover seg hvordan biten ser ut. Kjenne lukten av den. Når en legger den i munnen skal en kjenne hvordan det føles på tunga, hvordan konsistensen og smaken er. En skal la den smelte sakte, la den bre seg rundt i munnhulen, imens en hele tiden er bevisst på smak, lukt og konsistens. En skal beholde så mye av sjokoladen i munnen så lenge en klarer, og virkelig nyte den…

Jeg fikk ikke lest ferdig alt før min sjokolade var tom…

IMG_3870

~ anette ~

Snorke-trøbbel

Jeg skal ikke nevne navn, men det er en mann her i huset som har en lei tendens til å snorke. Jeg var klar over det da jeg giftet meg, men jeg var vel så forelsket at jeg ikke var med minne fulle fem, for gift ble vi likevel. Så ja, jeg har måttet leve med dette en stund, og jeg har kjøpt alt en kan kommer over av utstyr som skal redusere eller forhindre snorking. Det er et helt rituale han må gjennom for engang å få lov til å nærme seg senga nattestid stakkar. Sprayer, plaster på nesen og dingser inni nesen, alt har blitt prøvd!

Men jeg kan love dere det at ingenting hjelper på snorkingen til denne mannen her!

En typisk natt foregår slik:

Han kommer og legger seg etter at diverse plaster, dingser og sprayer er plassert på forhåpentligvis rette plass. Jeg har somregel allerede lagt meg og prøver desperat å få sovnet før han er ferdig på badet. Jeg vet det er min eneste mulighet før konserten starter. Men som alltid er det umulig, eller han vekker meg når han kommer inn på soverommet. Egentlig er det jo best å være våken, å ha mulighet til å legge seg godt i armkroken hans, så på den måten føles det helt greit. Vi sier god natt etter litt babling. Jeg minner ham på at han jo godt kan forsøke å puste med nesen (vi har ikke akuratt liten nese noen av oss, skulle tro det var god ventilering gjennom den…), men han påstår at han ikke får nok luft av å puste gjennom nesen. Så da må han selvfølgelig åpne munnen. Han må vel bare det. Og når han åpner munnen må jeg snu meg med ryggen til ham, for jeg takler ikke å puste inn hans utpust….(for en fæl kone jeg er!) Så er det bare å telle ned; tre, to, en – der begynner han. Da er det gjort, jeg får ikke sove! Jeg dunker irritert borti ham så han kvikner til: “Hø?”, sier han. “Du snorker”, sier jeg. “Jeg har ikke sovnet enda jo”, sier han. “Du snorket iallfall, så da har du vel begynt å snorke i våken tilstand også nå”, sier jeg. Han snur seg litt irritert rundt og legger seg med ryggen til meg. Yes, tenker jeg. Nå har jeg mulighet. Nå går iallfall luft og lydvibrasjoner i motsatt retning enn meg. Jeg blunder øynene igjen og fokuserer på pusten min som nesten er helt lydløst. Tre, to, en…. Så begynner han igjen! Jeg stikker pekefingeren inn i ribbeina hans, jeg vet at han er utrolig følsom der… Han kvikner til igjen; “hø?”, sier han. “Hm?”, svarer jeg, later som ingen ting, Jeg måtte bare vinne meg litt tid…. Nå gjelder det, fokuser på pusten din tenker jeg. Tre, to, en: Så begynner han igjen! Nå kjenner jeg at det er rett før jeg klikker. “Det er ikke lett å sove når du snorker så jævlig høyt altså!” sier jeg. Han bare grynter til svar, men han blir stille. Jeg hører at han forsøker å puste gjennom nesa, jeg hører at han føler at han ikke får nok luft. Han puster raskere og raskere for å kompansere for lite oksygen i blodet. Så åpner munnen hans seg igjen, og snorkingen starter opp igjen, og nå med større kraft. Jeg sukker så høyt at han våkner, tar dyna og puta under armen, sutrer på vei ut døra: “Er det slik det skal være nå? At vi må sove på hver vårt rom?” (Jeg blir lett irritabel når jeg ikke får sovnet…) Han gløtter bare opp og ser forfjamset ut, aner ikke hva som skjer i hele tatt, og sovner igjen før jeg har kommet meg ut av rommet.

Jeg legger meg inn til Ane, femåringen vår. Litt lei meg for den manglende reaksjonen til mannen min (selv om jeg per dags dato begynner å bli vant til det). Der inne kan jeg bare lukke øynene og nyte den fantastiske stillheten. Selvsagt sover jeg på en seng som en trekker ut som en skuff under hennes seng, og madrassen la vi altfor lite penger i…. Den er så hard at det kjennes ut som om jeg sover direkte på sengeribbene. I løpet av natten får jeg gjerne en hånd eller en fot som dingler rett i ansiktet på meg, eller jeg får dyna hennes over meg, og av og til hele henne deisende oppå meg. Men det er iallfall stille, og jeg får til dels sove.

Jeg elsker mannen min utrolig mye. Ville ikke ha hatt det annerledes. Dette er bare atter en rutine som er så irriterende som den kan bli, men samtidig også så fin fordi det er han. Det er oss. Vi finner ut av det på et vis.

IMG_4304

~ anette ~