Tørketrommelen

Da jeg var gravid med minstejenta sluttet tørketrommelen vår å virke. Hver gang vi slo den på så gikk hovedsikringen i huset. Vi fant ut at vi måtte kjøpe ny. Det gjorde vi aldri, uten at jeg helt vet hvorfor. Latskap kanskje…? Jeg har iallfall spurt mannen min flere ganger om vi ikke snart skal få ut den gamle tørketrommelen som ikke virker, slik at det iallfall er ledig plass til ny. På vårt bitte lille vaskerom er det nemlig ikke plass til to tørketromler i tillegg til vaskemaskinen. Men nå er det vel rundt et år siden første gang jeg spurte ham om dette og ingen ting har skjedd. Av og til har jeg noen sure utbrudd om at nå er jeg så utrolig lei av å henge opp håndklær og kluter som bare blir stive når de ikke blir kastet rundt i en tørketrommel. Så kommer det perioder der jeg bare biter det i meg og tenker at det var verre før i tiden, at jeg ikke har grunn til å klage på noen måte. Med god planlegging så går det jo. Men fire barn blir det en del skittentøy av, så en ny tørketrommel hadde virkelig vært å foretrekke. Vi får bare ikke fingeren ut. Dette var en veldig kort historie som ble lang..

Poenget mitt er at idag vasket mannen min klær for meg – tusen takk til ham for det!  Siden han fulgte alle instruksjonene mine til punkt og prikke var jeg veldig fornøyd.  Men etter at de var ferdig vasket så spurte han meg om han skulle putte de i tørketrommelen….IMG_7774Tydeligvis lukker mannen min ørene sine innimellom – og jeg forstår ham godt. Jeg kan nok mase til de grader iblant. I tillegg er han eneste mannen i huset. Og vi jenter prater mye altså! Det er sjelden stille…  Han er mer enn god så holder ut ❤

~ anette ~

Mitt og ditt

Mannen min og jeg har hvert vårt område i huset som liksom er litt vårt. Og nå kommer vi til å høres utrolig tradisjonelle ut, for mitt område er kjøkkenet og hans område er garasjen.

Det faller seg litt naturlig at kjøkkenet er mitt område, for som regel er det alltid jeg som lager middag, siden jeg liker å gjøre det. Iblant vil mannen diske opp med noe, og da må jeg jo la ham slippe til. Han lager som regel utrolig god mat, mer tradisjonell mat enn det jeg ofte gjør, så det er en fin kombinasjon at vi lager noen middager hver. Andre ganger lager han litt mer utradisjonell mat. En dag jeg kom hjem etter en lang dag, luktet det nydelig fra kjøkkenet. Vi satte oss ned hele familien for å nyte en god middag. Han hadde laget spagetti, med hjemmelaget spagettisaus, fikk jeg fortalt. Jeg tok en bit av maten og kjente at den smakte ganske mye ketchup, og spurte mannen min om han hadde hatt oppi ketchup. Da kom det frem at det var ketchup, kun kethup. Mannen hadde glemt å kjøpe inn ingredienser til sausen, og tenkte at han bare skviset oppi en halv flaske ketchup sammen med kjøttdeigen.  Vi ble vel enige under middagen at det ikke akkurat var et gourmetmåltid, alle unntatt femåringen – hun elsket det! Så ja, mannen er en kreativ kokk også, så det er spennende å la ham slippe til. Men kjøkkenet står altså stort sett til min disposisjon, og det er en glede for meg.

Mannen min sitt område er garasjen, og med gode grunner. Hovedgrunnen er vel en episode vi hadde en sommer. Plutselig var sommeren her. Gresset var ikke blitt klippet, så det var så høyt at det begynte å ligne en åker syntes jeg. Vi våknet til en nydelig dag, mannen dro på jobb og jeg lovet tvillingene, som da var mye yngre, å fylle i et plaskebasseng uti hagen til dem. De hadde sett så frem til endelig å få bade litt ute igjen. Da jeg skulle plassere dette i hagen fant jeg fort ut at det ble litt fælt for jentene å måtte gå i det høye gresset. Jeg begynte å samle vann i plaskebassenget som jeg plasserte oppå det lange gresset samtidig som jeg lette etter gressklipperen, tenkte jeg kunne klippe gresset rundt bassenget og lage en sti opp til terrassen siden jeg ikke ville bruke tid på å klippe hele gresset mens de ventet. Gressklipperen hadde enda ikke vært i bruk for året, og jeg fant ikke ut av den, så jeg tok heller frem en kantklipper. Jeg steg oppi mannens digre støvler som gikk opp til over knærne, og med kantklipperen i hendene begynte jeg å klippe. Det ble tydelig ujevnt klippet, men en sti ble det, og helt ærlig var jeg litt stolt av kreativiteten min, og kunne ikke vente til mannen kom hjem og fikk se hva jeg hadde fått til. Jeg nærmet meg plaskebassenget og skulle begynne å klippe en fin ring rundt bassenget slik at jentene kunne gå inn og ut av bassenget overalt uten å trå i det lange gresset. Plutselig så jeg at vannet var fullt av gress, og sukket litt over hvor korttenkt jeg var. Nå måtte jeg skifte vann i bassenget. Jeg stoppet kantklipperen og hørte en fossende lyd rett ved beina mine. Der fosset vannet ut over støvlene mine fra en diger rift i plaskebassenget. Jeg hadde klippet hull i bassenget! Hvor håpløs går det an å bli da? Men jeg visste råd. Jeg stakk ned på butikken og kjøpte et nytt, helt likt plaskebasseng, slengte det gamle ved siden av søppeldunken og fylte i det andre som om ingenting hadde skjedd. Når mannen min kom hjem sa jeg heller ingenting annet enn at jeg skrøt litt av meg selv og jobben jeg hadde gjort med å klippe gresset. Han var ikke like imponert, og syntes det så utrolig shabby ut. Da jeg så på jobben jeg hadde gjort stående ved siden av mannen min, måtte jeg si meg enig i hans tolkning…

Samme kveld kom mannen inn etter å ha vært ut og ryddet opp lekene etter femåringen. Da han kom inn hadde han et digert glis om munnen. “Du klippet hull i plaskebassenget,” sa han bare. Han hadde sett det gamle bassenget liggende slengt ute bak huset. Jeg var busta!

IMG_7765

Etter denne episoden ble vel mannen litt engstelig for hva jeg kunne finne på når han ikke var til stede, så det ble litt økt kontroll på bruken av det elektriske utstyret til hagen…

~ anette ~

 

 

Lyder

Det er rart hvor tolerant babyer kan være overfor visse lyder:

Ringeklokka ringer, det buser inn med venninner av tvillingene som prater så høyt at en skulle trodd de hadde brukt dagen på en konsert. Babyen sover.

Naboen finner ut at han skal klippe gresset med kantklipper – det durer så det nærmest rister i huset. Babyen sover.

En annen nabo finner ut at han skal bygge ny garasje – hammeren ligger aldri stille. Babyen sover.

Femåringen leker på rommet ved siden av der babyen sover, hun leker, synger, hopper, dunker og brøler. Babyen sover.

Jeg støvsuger og vasker. Babyen sover.

Mannen min jubler av glede eller brøler i frustrasjon under en fotballkamp på TV. Babyen sover.

Mannen min prater til meg rett ved siden av den sovende babyen. Babyen sover.

Men dersom jeg hvisker god natt til mannen min om kvelden. Da våkner babyen…

IMG_6840

~ anette ~

Tom seng

I morges fikk jeg en snap fra mannen min. Hadde jeg vært smart nok hadde jeg tatt en screenshot av den så jeg kunne brukt bildet her da det inspirerte meg til å skrive dette innlegget, men så smart er jeg rett og slett ikke.

Bildet var forresten av en tom seng – vår tomme seng:

Det er kveld. Klokka er snart ni og mannen min og jeg sitter i sofaen og prater. Vi vil helst legge oss i vår deilige seng. Vi vil sove. Dagen har vært lang, den startet klokka fire om “morgenen”.  Starten var det minstejenta som stod for. Klokka fira hadde nemlig hun bestemt seg for at hun skulle ha melk fra mammaen sin. Det er vår egen feil, vi har ammet henne i senga vår i helgene for å få ligge og dra oss litt lengre. Nå må vi betale for det – det blir tidligere og tidligere…

Vi er altså trøtte og vil i seng, men må vente med å legge oss til vi har hentet tvillingene som er på turn til klokka halv ti! Hver mandag fremover må vi altså være våkne til halv ti, og vel så det… For når de kommer hjem, så skal de jo spise og dusje før de kan krype under dyna. Syns du vi høres kjedelige ut som sliter med å holde oss våkne til klokka halv ti? Vel, det å ha en baby, som i tillegg til å være barn nummer fire, er mye våken på nettene og vil tidlig opp, har en tendens til å gjøre en litt kjedelig. Men det er en overgang. Og kun derfor sitter vi fremdeles i sofaen og prater selv om øynene føles som sandpapir og vi gjesper mer enn vi prater.

Så hører vi noen rare pipelyder fra femåringens rom. Vi blir stille og ser på hverandre, lytter. Hører ingenting. Da vi begynner å prate igjen hører vi pipelydene igjen. Ok da, vi får gå opp og sjekke hva som skjer. Femåringen gråter – hun er redd, noe som betyr at hun vil at en av oss skal sove inne hos henne i den grusomt vonde “skuffen” som en drar ut fra under senga hennes. Jeg syns synd på henne, vet at hun har mange store tanker som hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til og at hun ofte blir redd på grunn av dem. Jeg trøster henne og sier at jeg gjerne vil sove inne hos henne. Hun blir glad. Jeg blir glad jeg kan hjelpe henne og føler meg lykkelig når jeg får et søvnig smil fra henne.

Mannen min og jeg går ned i stua for å prater litt til fordi vi ser at klokka enda ikke har kommet til tidspunktet for henting av tvillingene. Men etter kort tid er endelig tiden inne. Jeg durer ned, reagerer på hvor mørkt det er, er jo ikke vant til å være ute på denne tiden av døgnet lenger – plukker opp jentene og durer hjem. De er heldigvis raske med å få i seg mat når de kommer hjem, og de er veldig fornøyd og glad over dagens trening. Forteller mye – det er alltid kjekt. Så sier de at de kan dusje og legge seg imens vi leser på senga. Jeg legger meg inn til femåringen i skuffen under senga med boka jeg begynte på da jeg lå på barselhotellet etter å ha født minstejenta som nå er elleve måneder. Mannen min skal til å legge seg i vår seng og lese da minstejenta finner ut at  hun vil blande seg inn. Hun har nemlig funnet ut at natteamming godt kunne blitt gjeninnført også – og blir skikkelig hissig da hun finner ut at hun ikke kommer til å få igjennom dette forslaget. Det ender med at mannen min må legge seg inn til henne på en madrass på gulvet og sove med armen gjennom sprinklene på sprinkelsenga for å stryke henne på skinnet.

Senga vår stod dermed tom hele natten…. Et trist syn. Men inne på de andre soverommene kunne en se at huset var alt annet enn trist da alle barna sov trygt og godt med foreldrene sine nærmest rundt lillefingeren.

IMG_6486

Holder meg til Savasana idag 😉

Ønsker alle en fin dag ❤

~ anette ~

Den dagen

Alle har vel dager, eller i det minste en dag inni mellom, der ikke alt går helt som det skal. Idag var en slik dag for meg. Jeg har noen sånne dager hver måned og det er like frustrerende for mannen min og meg hver gang. Denne dagen begynte med at jeg måtte fylle bensin etter at jeg hadde kjørt femåringen i barnehagen, det var helt tomt for bensin. Babyen hadde allerede rukket å bli trett så hun sutret og skrek i bilstolen sin bak i bilen. Jeg måtte fylle bensin fordi mannen min ikke klarte å gjøre det med en grinende baby i baksetet, dere kan vel tenke dere hvor lite glad jeg ble av å få den opplysningen. Det var lang kø ved bensinpumpene, sikkert rimelig bensin denne dagen…? Da det endelig var min tur hadde jeg gitt mobilen min til babyen for at hun skulle tie stille og ha noe å gjøre imens jeg fyllet tanken. Plutselig innså jeg at jeg ikke husket om vi brukte diesel eller bensin på denne bilen, jeg kjente litt på panikkfølelsen – det var jo den køen! Jeg tenkte at jeg ikke kunne forhindre køen, og babyen hadde jo mobilen, så jeg banket på ruta til mannen som satt og ventet i bilen bak og spurte om han hadde noen anelser. Det er definitivt diesel sa han og et DIGERT smil bredte seg om munnen hans. Han lo nesten. Jeg betvilte i to sekund kunnskapene hans, men tenkte at det var alt jeg hadde å gå ut ifra. Så det ble diesel – og bilen virker fremdeles. Så tusen takk til den fremmede mannen i bilen bak meg!

Da jeg kom hjem sendte jeg en melding til mannen min for å klage på hvor fælt det var å fylle bensin på bilen med en grinende baby i baksetet. Helt tullete, men det er den dagen…. Jeg passet på å skrive `bensin` for at han skulle få en liten støkk – bare som en harmløs payback…

Da jeg skulle gå og hente femåringen igjen traff jeg naboer på utsiden. Plutselig ser jeg babyen min som jeg bærer i armene bære på et par av tvillingenes skitne sokker. Jeg lo det bort med at hun sikkert hadde tatt de fra klesvasken jeg skulle legge sammen, ville ikke innrømme at det nok heller var fra skittentøyet… Jeg puttet raskt babyen i bilstolen sin, ga henne en kavring som lå igjen i bilen fra morgenen, og kjørte av gårde.

På vei til barnehagen måtte jeg skru opp radioen da jeg hørte Adele synge “Hello”. Da skrudde også væske-sekresjonen i øynene seg opp. Jeg gråt mine tapre tårer etter Adele sin nydelige sang, kjørende til barnehagen. Da jeg kom frem satt jeg litt i bilen for at tårene skulle tørke og de røde øynene skulle få blekne litt…. Da jeg endelig steg ut av bilen frydet babyen seg av alle barnelydene som kom fra barna som var ute og lekte i finværet. Jeg gikk bort til femåringen som lekte med bestevenninna i sandkassen og satte ned babyen så hun fikk leke. Jeg pratet lenge med barnehagetantene, sjelden jeg bruker SÅ lang tid når jeg henter femåringen i barnehagen, men det var så koselig slik babyen lekte… I tillegg traff jeg en kollega som jeg syntes hadde litt problemer med å se meg i øynene. Jeg tenkte ikke så mye over det før jeg så meg i bakspeilet etter å ha kommet tilbake til bilen igjen. En kunne tydelig se hvordan tårene hadde rent nedover kinnene mine. Maskaraen hadde laget fine tegninger i grått nedover. I tillegg var det smurt litt utover i øyekroken.

Jeg sukket og måtte bare innse og godta at det var den dagen idag – satser på en bedre dag i morgen.

IMG_6784

Ha en fin kveld ❤

~ anette ~

Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Everybody panic!

IMG_5354

Da vi ventet vårt fjerde barn var innleggets overskrift en svært god beskrivelse på følelsen vi som foreldre hadde. Selvfølgelig var det en stor glede! Misforstå meg rett. Men fire barn er mange! Jeg så for meg rufsete hår, ikke bare på meg, men på alle barna. Jeg så for meg null tid til yoga, trening og løping. Jeg så for meg en sliten mann som aldri gadd annet enn å sitte foran fjernsynet med en tallerken på en diger ølmage fordi livet hans hadde blitt noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Jeg så for meg slitte klær fordi jeg ikke hadde tid eller råd til å skaffe nye. Jeg så for meg store mørke ringer under øynene som bare vokste for hver natt vi ikke fikk sove. Jeg så for meg huset som en svinesti, med leker over alt som besøkende snublet i idet de steg innenfor døra. Under graviditeten drømte jeg nesten hver natt at vi glemte et av barna når vi skulle ut av huset. Vi fòr ut døra alle mann, men tilbake stod babyen i bilstolen sin, fremdeles i entreen hjemme imens vi sang lykkelig i bilen på vei til et lykkelig sted. Uvitende om hvor grusomme vi var som hadde glemt minstemann hjemme.

Heldigvis har jeg en livlig fantasi. Hun ene tvillingjenta vår på tolv år påstår at jeg en gang kjørte ifra henne da hun var mindre, men jeg hadde visst oppdaget det og plukket henne opp etter kort tid. Femåringen er som regel rufsete på håret, men det børstes hver dag så tror kun det har med at hun er en sunn aktiv unge og ikke med at hun forsømmes. Mannen ser ut til å stortrives som firebarnspappa, vel er han sliten, vel skulle han nok fått tid til flere av Uniteds fotballkamper, men ølmagen har han ikke fått lagt nok krefter i for at den skal bli stor. (Han har aldri engang vært så stor fan av øl…) Det ser dessuten ut som om han er sprekere og mer aktiv enn noen gang.  Huset ser ørlite grann bedre ut enn en svinesti iallfall, det er jo bra. Når det kommer til meg så har mitt liv blitt beriket på så mange måter. Dessuten så har jeg opptelling av barna jevnlig, sånn i tilfellet 😉

Det er tvert imot mange fordeler med fire barn. En kjeder seg aldri. Har alltid noen å være sammen med. En får minst fire klemmer hver dag. Og ikke minst er huset daglig fullt til randen av kjærlighet.

~ anette ~

Vindusviskeren

Vi måtte kjøpe ny bil da vi fikk vårt siste barn. Vi hadde ikke plass til seks mennesker i en fem-seter… Jeg har ikke blitt vant til den nye bilen enda for jeg kjører så sjelden. Derfor kjører jeg rundt med vindusviskeren på bak, hele tiden. Svisj, svisj. Mannen min trodde meg ikke på lenge. Jeg sa til ham at hver gang jeg rygger, så går vindusviskeren på, så smart! Er jo greit å ha sikt når en rygger dersom det skulle regne. Men han trodde meg som sagt ikke. Det skjedde aldri med han. Etter hvert forstod jeg at det ikke var det at vindusviskeren gikk på når jeg rygget, men at den alltid stod på. Jeg er tydeligvis bare ikke så flink til å se i bakspeilet…. Så da begynte jakten på hvordan en skulle få av denne vindusviskeren. Jeg skrudde på fjernlys, jeg fant ut hvordan en spyler vinduet fremme med vindusspylervæske, jeg skrudde på blinklysa, jeg satte på de fremre vindusviskerne og jeg klarte til og med å spyle vinduet bak med vindusspylervæske. Men jeg fant aldri ut hvordan en skrur av og på vindusviskeren bak. Det rareste er at hver gang mannen satte seg i bilen så det ut til at den ikke gikk på. Men når jeg kjørte alene satte vindusviskeren seg i gang der bak.

Nå har jeg egentlig akseptert at den bare står på og gnikker uansett hvor tørt det er ute. Jeg har fortalt det til mannen min, men han tror meg ikke helt virker det som. Jeg tenker jeg må huske å spørre ham om hvordan en skrur de av og på en gang vi er ute og kjører sammen…

IMG_5139

~ anette ~

Syv tilfeldige spørsmål fra femåringen

Av og til kommer femåringen vår med spørsmål der en bare vet at det ligger mer bak enn det hun sier:

“Blir ting ødelagt når det får vann på seg?” – hun hadde visst sølt vann i senga…

“Får en vondt i magen av å spise masse nugatti?” – hun hadde fått tillatelse av storesøstrene til å smøre skiver med nugatti selv, og fikk da mulighet til å smake “litt” under påsmøringen.

“Går neglelakk bort fra badet?” – everybody panic!!

“Blir alt håret langt igjen hvis jeg bare klipper litt?” – hun spurte heldigvis før hun prøvde…. (så heldige var vi ikke med tvillingjentene da de var fire år – de klippet hverandre, og det var godt synlig at de hadde gjort det selv også…)

“Kan halen til Baklengs (katten vår) falle av hvis en drar i den?” – Au….

“Mamma, tror du at jeg er tørst?” – Ja, det var hun visst…

“Kan iPaden bare ligge her på rommet i natt?” – hun satset nok på å “døgne”….

IMG_4784

Stort sett vil det heldigvis helst gå godt 😉

~ anette ~

 

 

 

 

 

 

 

 

Strandidyll

En tur på stranda kan virkelig toppe en flott sommerdag. Lydene, lukta og sola som får kroppen til å sprudle som en poppeklar champagne. Den fine sanden mellom tærne, måten den masserer foten på når en går bortover stranda. Havet som kommer skyllende inn i avkjølende bølger. Smaken av salt på leppene. Den sexy beach-looken på håret. Det er ikke stille, men det er stille likevel fordi lydene er behagelige. Naturlige. Jeg ser meg selv sitte på et lite teppe på stranda, speidende utover imens barna leker i vannkanten. Boka ligger i fanget. En iskald boks Solo Super står klar til å åpnes.

IMG_4887

I går opplevde vi en slik strandidyll. Eller, det var kanskje ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Hele familien hadde mulighet til å dra til stranda sammen. Vi kom frem nedlasset av ting som skulle forbedre vår opplevelse av strandturen. Da vi endelig fant en plass som ikke var like kjølig som resten av stranda, måtte tre av oss sammen få lagt ned teppet da det holdt på å blåse bort i den kraftige vinden.

Etter to minutter hadde minstejenta på åtte måneder stappet munnen full av sand mens vi andre var opptatt med å hjelpe til med smøring av solkrem hos de tre andre barna som skulle bade, selv om det motstred all fornuft. Så da de tre eldste fôr ned til vannkanten for å hakke tenner, fant vi ut at vi hadde glemt å ta med leker til minstejenta. Men hun fikk et spann og en spade å bite i. Etter kort tid ble hun lei og vi måtte begynne å stappe i henne diverse smoothies og kjeks for å aktivisere henne (nei, jeg er nok ikke årets mamma). Mannen min og jeg fant frem hver vår lunkne boks med Solo Super som etter kort tid ble fortykket med sand. Men sanden var iallfall noe fast føde i magen. For sjokoladen som ellers hadde fristet oss hadde, tross det vi syntes var det kalde været, smeltet i den svarte bagen.

IMG_4884

De tre andre koste seg ved vannkanten til femåringen ble for kald. Vi fikk kledd på henne og hun la seg til oppvarming under hånkleet i sola. Etter en stund ble minsten så sutret og trett at hun måtte få litt pupp. Godt tildekket av en tynn jakke og solhatt sovnet hun til slutt under der og jeg ble sittende i samme stilling til høyre gluteus maximus sovnet. Og når minsten sover så må hun ikke forstyrres, for det er så lite hun sover i løpet av dagen i følge mannen min. Akkurat da fant selvfølgelig tolvåringene ut at de hadde en avtale etter strandturen som var så viktig å komme seg hjem til ASAP. “Det er ingen andre enn dere som vil være her nå altså,” ble blant annet hørt fra høyre flanke der de lå i sola og fremdeles hakket tenner etter å ha dyppet seg i den kalde sjøen.

Kort tid etter kom en liten flokk med mennesker som logisk nok hadde funnet ut at det måtte være en vindstille og lun plass vi hadde funnet oss – vi som kunne nyte dagen på stranden en slik vindfull sommerdag i Norge. De svermet rundt oss og prøvde å finne seg en plass uten at det skulle virke altfor påtrengde på oss eller noen av de andre som lå rundt der. Hunder begynte å bjeffe og det var roping på besteforeldre. Så da var minstejenta vår raskt våken og vi kunne dra hjem til alles glede. Spesielt de som kunne overta den “idylliske” plassen vår på stranda.

IMG_4925

Det var kanskje ikke akkurat en slik dag jeg hadde sett for seg, men minnene er solfylte. Bildene som dukker opp i hodet er smilende barn som trosser en kald norsk sommer, og nyter det likevel. Bildene fra kamera viser vakre små øyeblikk.

Det eneste jeg ikke fant på bildene våre fra denne dagen, var den sexy beach-looken.

IMG_4654

~ anette ~