Tannlegedagen

Minstejenta er syk og er bånn tett i nesa. Hun sov derfor nesten ikke i natt. Mannen og jeg har ligget halvvåkne hele natten og bare ventet på at hun skulle skrike til igjen inne fra rommet sitt. Et lite tips til småbarnsforeldre; ha alltid litt sterilt saltvann liggende som en kan bruke til å løse opp litt i nesen på tette barn. Dersom du ammer kan du bare bruke morsmelk, som er enda bedre. Det er utrolig slitsomt for både barn og foreldre med syke barn som ikke får sove, jeg syns alltid det hjelper med noen dråper saltvann i nesen før barnet legges.

Vel, vi kom oss gjennom denne natten også, uten så mye søvn vel og merke, men vi var tålig oppegående idag morges også.

Det var fullt styr i huset fra klokka 05 som vanlig. Først og fremst på grunn av minstejenta, deretter skulle alle de tre andre opp og til tannlegen før tvillingene skulle videre på skolen. Jeg hadde planlagt de tre tannlegetimene samtidig slik at femåringen kunne få se prosedyren på søstrene før hun selv skulle sette seg i stolen. Hun var i utgangspunktet ikke så begeistret for å gå til tannlegen denne gang, så jeg tenkte denne taktikken kanskje kunne hjelpe henne.

Før mannen min gikk på jobb klaget jeg litt over at jeg ikke hadde fått tid til å glatte håret mitt som stod vilt ut til alle sider etter at jeg la meg til å sove med vått hår natten som var. Jeg måtte vaske håret i går kveld, men ville ikke bruke hårføneren og risikere å vekke opp minstejenta som tilfeldigvis sov akkurat da. Så da våknet jeg jo og så ut som et lite lykketroll… Mannen min så på meg da han var på vei ut døra, smilte og sa: “Tror ikke noen kommer til å tenkte på hvordan håret ditt ser ut når du kommer durende inn på tannlegekontoret med fire barn”. Takk for den, tenkte jeg, men lo høflig av spøken, fullt klar over at det er hans måte å prøve å tøyse bort stresset mitt på. Han visste jo at jeg ikke hadde tid til å glatte håret før jeg gikk, og ville dermed ikke svare ærlig og si at jeg så ut som en firebarnsmamma som hadde trengt en liten ferie… Han ga meg et kyss og forsvant ut døra. Jeg tror jeg kunne høre ham puste lettet ut da han lukket døra etter seg. Ja, han er heldig som får gå på jobb idag, tenkte jeg…

Klokka 0743 var vi ute av huset og spaserte ned mot sentrum. Klokka 0756 veltet vi inn på tannegekontorets venterom. Tannpleieren var klar til å ta imot førstemann med en gang – og alt var gjort i en fei! Femåringen gapte opp etter litt ekstra anstrengelser fra tannpleieren og kunne gå stolt ut fra tannlegekontoret etterpå. Tvillingene løp av gårde til skolen med en gang vi var ferdige – de hadde en spanskprøve som ventet på dem. Det var jo fortærende dersom all puggingen deres kvelden før skulle vise seg å være helt bortkastet, i deres øyne…

Jeg tok med minstejenta og femåringen en rask tur på butikken (og kjøpte blant annet saltvann) før vi gikk hjem, veldig glad for at alt gikk så bra. Så var det hjem å pleie den syke minstejenta ❤

Ønsker alle en fin dag!

I morgen er tvillingene våre tretten år gamle! Kan tro vi gleder oss til fest og feiring i helga!

IMG_7773

~ anette ~

Bare en liten biltur…

Vi tok oss en biltur. Været vekslet mellom voldsomme regnbyger og sol, der en kunne få et glimt av en nydelig blå himmel i mellom skyene. Siden minstejenta ikke er så interessert i å sitte i vogna lenger etter at hun begynte å gå, fant vi ut at vi putter henne og femåringen i bilen for å  ta en nærmere titt på vindparken som vi nylig har fått i gang her i byen – tidligere hadde jeg bare sett vindmøllene fra lang avstand der de dukket opp en etter en i det fjerne oppe i heia over byen. Tror jeg telte 25 vindmøller! Jeg syns tanken med vindmøller er veldig fin – utbygging av fornybare energikilder vil bidra til en mer bærekraftig utvikling, vi må ta vare på denne jordkloden. Men jeg må være enig i dem som misliker dem med at de ikke akkurat er et vakkert tilskudd til et naturområde. Håper ikke de som bor i nærheten misliker dem for sterkt da en ikke akkurat kan overse dem…. Sett bort fra at vindmøller stikker seg særdeles ut ifra naturen rundt må jeg si at jeg personlig liker vindparken på grunn av dens funksjon – det føles som om vi har tatt et skritt i riktig retning for miljøet.

IMG_7459

Det å se disse vindmøllene på så nært hold var en liten utfordring for meg. Jeg er rett og slett redd for store unaturlige ting. Ja, du må bare le! 😉 Det er ikke noe som plager meg nevneverdig da byen jeg bor i ikke akkurat består av skyskrapere – heldigvis. Så jeg har heller aldri fått et egentlig navn på dette, jeg kaller det bare for megafobi. Noen som kjenner til eller har hørt om liknende forresten? Kanskje er det bare meg…

IMG_7460

Iallfall. Vi kjører av gårde med de to minste jentene våre bak i bilen. Minstejenta sutrer som vanlig, og gjerne litt ekstra denne dagen syns jeg. Vi stopper og går ut av bilen for å se nærmere på vindmøllene. Når vi skal hjemover blir minstejenta om mulig enda mer grinete. Vi gjør alt vi kan for at hun skal føle seg aktivisert og slutte å sutre. Men hun bare griner. Plutselig hører vi at hun kaster opp. Vi ser på hverandre og kan lese i hverandres blikk at vi føler oss litt mislykket og dårlige som foreldre akkurat nå. Det var derfor hun gråt denne gangen stakkar, ikke fordi hun kjedet seg slik som vi trodde. Vi stopper bilen og får tatt henne ut av setet. Alt er vått av oppkast. Vi får av henne klærne og tuller henne inn i mannens hettejakke for å holde henne varm, vi hadde jo ikke tatt med ekstra klær – noe som vi alltid pleier å gjøre ellers. Selvfølgelig skulle dette skje den ene gangen vi ikke hadde forberedt oss. Typisk. Dette skulle jo bare være en liten biltur… Det var visst ikke vår dag dette. Vi finner ut at det er like vått i bilstolen hennes som klærne hennes var. Vi kunne ikke plassere henne oppi der igjen. Femåringen bruker kun et enkelt sete og vanlig bilbelte så der kunne vi heller ikke plassere minstejenta. Så da var det bare å plassere minstejenta på fanget inntullet i pappas hettejakke og kjøre forsiktig hjemover. Jeg var nøye med å pakke henne ekstra inn (gjemme henne) når vi møtte biler på veien for at de ikke skulle se at det jeg hadde på fanget var en baby – kun iført bleie. Heldigvis kom vi oss hjem uten å møte noen vi ikke ville møte.

Da vi endelig kjørte inn i oppkjørselen hjemme handlet det om å snike seg inn i huset uten at naboene skulle se at vi ikke bare hadde hatt minstejenta løs i bilen, men at hun i tillegg ikke hadde klær på seg. Jeg aner ikke om naboene fikk øye på oss da vi snek oss inn, og hva de i så fall har tenkt om den saken. Vi kan jo håpe at de klikker seg inn her for å få en forklaring på fenomenet i så fall 😉

~ anette ~

 

Tom seng

I morges fikk jeg en snap fra mannen min. Hadde jeg vært smart nok hadde jeg tatt en screenshot av den så jeg kunne brukt bildet her da det inspirerte meg til å skrive dette innlegget, men så smart er jeg rett og slett ikke.

Bildet var forresten av en tom seng – vår tomme seng:

Det er kveld. Klokka er snart ni og mannen min og jeg sitter i sofaen og prater. Vi vil helst legge oss i vår deilige seng. Vi vil sove. Dagen har vært lang, den startet klokka fire om “morgenen”.  Starten var det minstejenta som stod for. Klokka fira hadde nemlig hun bestemt seg for at hun skulle ha melk fra mammaen sin. Det er vår egen feil, vi har ammet henne i senga vår i helgene for å få ligge og dra oss litt lengre. Nå må vi betale for det – det blir tidligere og tidligere…

Vi er altså trøtte og vil i seng, men må vente med å legge oss til vi har hentet tvillingene som er på turn til klokka halv ti! Hver mandag fremover må vi altså være våkne til halv ti, og vel så det… For når de kommer hjem, så skal de jo spise og dusje før de kan krype under dyna. Syns du vi høres kjedelige ut som sliter med å holde oss våkne til klokka halv ti? Vel, det å ha en baby, som i tillegg til å være barn nummer fire, er mye våken på nettene og vil tidlig opp, har en tendens til å gjøre en litt kjedelig. Men det er en overgang. Og kun derfor sitter vi fremdeles i sofaen og prater selv om øynene føles som sandpapir og vi gjesper mer enn vi prater.

Så hører vi noen rare pipelyder fra femåringens rom. Vi blir stille og ser på hverandre, lytter. Hører ingenting. Da vi begynner å prate igjen hører vi pipelydene igjen. Ok da, vi får gå opp og sjekke hva som skjer. Femåringen gråter – hun er redd, noe som betyr at hun vil at en av oss skal sove inne hos henne i den grusomt vonde “skuffen” som en drar ut fra under senga hennes. Jeg syns synd på henne, vet at hun har mange store tanker som hun ikke vet hvordan hun skal forholde seg til og at hun ofte blir redd på grunn av dem. Jeg trøster henne og sier at jeg gjerne vil sove inne hos henne. Hun blir glad. Jeg blir glad jeg kan hjelpe henne og føler meg lykkelig når jeg får et søvnig smil fra henne.

Mannen min og jeg går ned i stua for å prater litt til fordi vi ser at klokka enda ikke har kommet til tidspunktet for henting av tvillingene. Men etter kort tid er endelig tiden inne. Jeg durer ned, reagerer på hvor mørkt det er, er jo ikke vant til å være ute på denne tiden av døgnet lenger – plukker opp jentene og durer hjem. De er heldigvis raske med å få i seg mat når de kommer hjem, og de er veldig fornøyd og glad over dagens trening. Forteller mye – det er alltid kjekt. Så sier de at de kan dusje og legge seg imens vi leser på senga. Jeg legger meg inn til femåringen i skuffen under senga med boka jeg begynte på da jeg lå på barselhotellet etter å ha født minstejenta som nå er elleve måneder. Mannen min skal til å legge seg i vår seng og lese da minstejenta finner ut at  hun vil blande seg inn. Hun har nemlig funnet ut at natteamming godt kunne blitt gjeninnført også – og blir skikkelig hissig da hun finner ut at hun ikke kommer til å få igjennom dette forslaget. Det ender med at mannen min må legge seg inn til henne på en madrass på gulvet og sove med armen gjennom sprinklene på sprinkelsenga for å stryke henne på skinnet.

Senga vår stod dermed tom hele natten…. Et trist syn. Men inne på de andre soverommene kunne en se at huset var alt annet enn trist da alle barna sov trygt og godt med foreldrene sine nærmest rundt lillefingeren.

IMG_6486

Holder meg til Savasana idag 😉

Ønsker alle en fin dag ❤

~ anette ~

Helga som var

Endelig fikk jeg mulighet til å dele noen ord med dere igjen. I perioder er det å være firebarnsmamma såpass travelt at det blir lite tid til å skrive… Men denne helga vi hadde nå syns jeg var så hverdagslig koselig, at den måtte deles og foreviges. Det ble jammen en liten smak av sommer og det var så herlig for kropp og sjel!

Lørdagen forsvant veldig fort. Først og fremst måtte jeg handle inn matvarer. Noe så trivielt kan ta litt tid når en skal handle til en familie med fire barn da det skal planlegges godt for helst en hel uke. Men alt i alt sparer en tid i forhold til om en skulle stukket innom butikken daglig.. Jeg prøver altså å storhandle, og jo flere barn jo større blir haugen på handlevogna også. Når jeg kommer til kassen slår det aldri feil; uansett hvor tidlig jeg måtte dra til butikken, selv en lørdag morgen, så stabler det seg opp med mennesker bak meg fordi jeg jo har så fordømt masse som skal bipes, veies, betales og puttes oppi poser. Jeg prøver gang på gang og ikke stresse, men det er vanskelig når jeg ser alle utålmodige menneskene bak meg. Samtidig ser jeg all min frukt og grønnsaker bli knust og presset mer og mer for jo lengre rullebåndet ruller og går.

Det ble en liten digresjon, uansett…; resten av lørdagen gikk med på rydding, klesvask yoga og en kinotur sammen med femåringen og bestevenninna hennes. Det var veldig koselig og kjekt. De to er perlevenner og finner alltid ut av det sammen. Vi er så glade for at femåringen er så heldig å ha en så god venninne. Deretter var det å forberede kveldskosen, vi har alltid noe varmt å spise lørdag kveld. Denne lørdagen ble det greske kjøttboller med salat og tzatziki. Heldigvis er fremdeles alle barna som regel hjemme på lørdagskveldene – det er skikkelig kos da mange kvelder i ukedagene er forbeholdt fritidsaktiviteter for de to eldste.

Søndag gikk vi tur med de to minste i et flott turområde i nærheten. Jeg var så heldig at jeg fikk med meg hjem en del lyng som nå står til pynt i stua. Det dufter så godt av dem!

IMG_6903

Det ble mer lek enn gåing, men nå er det vel det å oppholde seg i naturen som er viktigst sammen med barna. Femåringen fant et egnet sted ved vannet for en fantasi-lek og ville ikke gå videre derfra på en stund!

IMG_6901

Naturen  har fått et utrolig fint høstpreg allerede. Nydelige farger og mange spennende sopper for barna å studere. Jeg har ingen kunnskaper om sopp så de fikk se men ikke røre 😉

IMG_6915

Det var veldig kjekt for femåringen å lete etter fargerike og spennende vekster i skogen. Oppdage bekker og dyr som lå gjemt. Hun fant blant annet en stor padde som vi dessverre ikke fikk bilde av da den var så rask til å gjemme seg da hun pirket forsiktig borti den med en pinne. Den var nok lur som gjemte seg 😉

IMG_6924

Jeg må helt klart si at denne lille turen på søndag med de to minste var helgas høydepunkt. Hver gang vi er i naturen så dukker det opp en ekstra gnist og kreativitet hos barna. Er så glad for tradisjonen med søndagstur – og den gleden vi gir barna med denne tradisjonen.

IMG_6887

~anette ~

Everybody panic!

IMG_5354

Da vi ventet vårt fjerde barn var innleggets overskrift en svært god beskrivelse på følelsen vi som foreldre hadde. Selvfølgelig var det en stor glede! Misforstå meg rett. Men fire barn er mange! Jeg så for meg rufsete hår, ikke bare på meg, men på alle barna. Jeg så for meg null tid til yoga, trening og løping. Jeg så for meg en sliten mann som aldri gadd annet enn å sitte foran fjernsynet med en tallerken på en diger ølmage fordi livet hans hadde blitt noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Jeg så for meg slitte klær fordi jeg ikke hadde tid eller råd til å skaffe nye. Jeg så for meg store mørke ringer under øynene som bare vokste for hver natt vi ikke fikk sove. Jeg så for meg huset som en svinesti, med leker over alt som besøkende snublet i idet de steg innenfor døra. Under graviditeten drømte jeg nesten hver natt at vi glemte et av barna når vi skulle ut av huset. Vi fòr ut døra alle mann, men tilbake stod babyen i bilstolen sin, fremdeles i entreen hjemme imens vi sang lykkelig i bilen på vei til et lykkelig sted. Uvitende om hvor grusomme vi var som hadde glemt minstemann hjemme.

Heldigvis har jeg en livlig fantasi. Hun ene tvillingjenta vår på tolv år påstår at jeg en gang kjørte ifra henne da hun var mindre, men jeg hadde visst oppdaget det og plukket henne opp etter kort tid. Femåringen er som regel rufsete på håret, men det børstes hver dag så tror kun det har med at hun er en sunn aktiv unge og ikke med at hun forsømmes. Mannen ser ut til å stortrives som firebarnspappa, vel er han sliten, vel skulle han nok fått tid til flere av Uniteds fotballkamper, men ølmagen har han ikke fått lagt nok krefter i for at den skal bli stor. (Han har aldri engang vært så stor fan av øl…) Det ser dessuten ut som om han er sprekere og mer aktiv enn noen gang.  Huset ser ørlite grann bedre ut enn en svinesti iallfall, det er jo bra. Når det kommer til meg så har mitt liv blitt beriket på så mange måter. Dessuten så har jeg opptelling av barna jevnlig, sånn i tilfellet 😉

Det er tvert imot mange fordeler med fire barn. En kjeder seg aldri. Har alltid noen å være sammen med. En får minst fire klemmer hver dag. Og ikke minst er huset daglig fullt til randen av kjærlighet.

~ anette ~

Ungdomsskolestart

I dag begynner de to eldste jentene våre på ungdomsskolen. Plutselig var de blitt tenåringer! Det er med blandede følelser. Først og fremst er jeg så utrolig stolt av dem. Stolt på grunn av de fantastiske halvvoksne (de mener helvoksne) menneskene de har blitt – snille, godhjertede og omsorgsfulle, med mål for fremtiden. Men for meg kommer de alltid til å være de to små lyshårede englene som kjempet for livet da de ble født. De kommer alltid til å være de to små uskyldige jentene som de store barna i barnehagen alltid ville løfte, bære og dulle med. De kommer alltid til å være de som krøp opp i senga vår hver natt og lå på kryss og tvers slik at visse andre ikke fikk sove. De kommer alltid til å være de som sa at “Det gjør jo ingenting om vi blir seine mamma, for det skjer jo ingenting om vi blir seine. Så ikke stress.” De kommer alltid til å være de som stod oppå kjøkkenbenken og lette inni skapet etter noe godt. De kommer alltid til å være de som brukte en hel sprayflaske Jif og vasket hele badet da jeg trodde de lekte på rommet sitt. De kommer alltid til å være de som to år gamle kastet mobilen min i toalettet og lo. Jeg kunne fortsatt i det uendelige med minner og føler meg så takknemlig og heldig for det.

Det vil alltid være ting jeg ville gjort annerledes. Det vil alltid være anger på ting en har gjort eller ikke gjort. Men jeg har iallfall gjort så godt jeg kunne i den situasjonen jeg har vært i – og det tror jeg de vet. Uansett om jeg har vært travel, stresset og fraværende i perioder så tror jeg de vet at de alltid har hatt en plass i hjertet mitt som de alltid kommer til å ha uansett hva som måtte skje.

Min jobb som mor er i tillegg til alle gleder også å bekymre meg. Nå bekymrer jeg meg så alt for mye for den tiden de går i møte. Jeg skulle ønske jeg kunne bli med dem første dag på ungdomsskolen slik jeg var der første skoledag da de tydelig var usikre og redde for den store nye verden de skulle trø inn i. Men det er lenge siden sist jeg fikk følge dem på noe, og nå er tiden inne også for meg å gi litt mer slipp og stole på at de har fått med seg nok fornuft, mot, omsorg og kjærlighet til å trø inn i den enda større verden de skal inn i nå. Jeg vil likefullt være her – alltid.

IMG_6526

Ønsker dere så masse lykke til!

~ anette ~

Ferietur til Skagen

Ferie med fire barn når minsten er ni måneder kan være litt stressende. En vil gjerne gjøre alle til lags. Tvillingene på tolv vil noe helt annet enn jenta på fem, og når minsten må sove så må bare alle legge til rette for det. Så lenge en velger den rette innstillingen, aksepterer situasjonen og i tillegg klarer å videreføre en positiv holdning til barna så blir stort sett alle fornøyde. Noe tid til å oppdatere bloggen ble det iallfall ikke – når tida er knapp må barna selvfølgelig komme først.

IMG_5931

Vi endte iallfall opp med en flott liten ferietur til Skagen i Danmark. Skuldrene ble senket noen hakk hos oss voksne, barna fikk nye opplevelser, sammen fikk vi mange nye minner som vi kan mimre om i lang tid fremover. På hotellet kunne vi kose oss med utendørs bading i basseng. Været var høst-aktig med vind og regn de dagene vi var der så det passet godt at bassenget var oppvarmet til 23 grader. Men tross vind så gløttet sola frem i ny og ne og da nøt vi den også. Selvfølgelig ble det en tur til Grenen der vi nesten blåste bort, men utpå stranda ved “Det grå fyr” klarte vi å posere og fotografere noen asanas til instagram likevel – de galne har det kjekt!

IMG_5880

Uansett hvor herlig ferie så er det alltid deilig å komme hjem til egen seng, norsk ost og yogamatta. Femåringen gledet seg mest til å komme hjem til “ekte mat”.

IMG_5938

Håper dere alle har hatt noen fine dager her hjemme eller på ferie dere også!

IMG_5800

~ anette ~

Triviell firebarnsmorsglede

IMG_5252

Idag pøsregner det skikkelig ute, og det ser ikke ut til å stoppe. Mannen tok med barna ut på besøk slik at jeg skulle få vasket huset, helt alene. Jeg elsker det! Vanligvis har jeg jo fire barn rundt meg som jeg føler roter og smuler i motsatt ende av der jeg rydder og vasker. Da er det så herlig å få lov til å rydde og vaske og se et strøkent resultat. Det er en utrolig sjeldenhet nå i ferien…. En triviell firebarnsmorsglede – men utrolig herlig da! Selvfølgelig varer resultatet kun til ytterdøra åpner seg og alle kommer stormende inn. Men det er helt greit.

Håper alle har en nydelig lørdag enten det regner slik som her på sørvestlandet eller det glimter i en strålende sommersol. Ta vare på dere selv og hverandre!

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~

 

 

 

Pappaperm

Mannen min har pappaperm. Det er hans tid til å være hjemme med minstejenta som nå er ni måneder gammel. Jeg må innrømme at jeg så litt svart på at han skulle være hjemme hele sommeren. De tre andre barna har jo også fri fra skole og barnehage nå, og jeg tenkte det kunne bli litt for mye for ham. Min største bekymring var at det kom til å gå ut over husarbeidet. Jeg kan bli utrolig stresset dersom jeg ikke får mulighet til å holde huset litt ryddig og rent selv om det alltid føles noe kaotisk i huset vårt for tiden.

Jeg har nå innsett at jeg ikke kunne tatt mer feil. Det vil si; det at husarbeid ikke blir gjort hadde jeg helt rett i. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Årsaken er at jeg ser mannen min bruke så mye tid og energi på barna, samtidig som han gir utrolig mye av seg selv til dem alle! Og han elsker det! Han fikser alt med minstejenta, har tålmodighet med femåringen, og i tillegg har han flere prosjekter på gang med tvillingene som han bruker enormt mye tid på mens minstejenta tar lurene sine på dagtid.

Jeg må nok innrømme at hans prioriteringer er de som jeg gjerne selv skulle ønske jeg klarte, og som er noe jeg selv streber etter. Men jeg er så opptatt av hvordan huset ser ut, om klesvasken blir tatt, om badet er gullende rent hver dag, om kjøleskapet inneholder nok mat og middager til dagene fremover, og ikke minst all planlegging… Så jeg er redd jeg ikke bruker samme tid og fokus på barna som han gjør nå.

Men. Jeg kan jo ikke bare la huset forfalle, kjøpe nye klær fordi vi ikke har rene igjen, spise take-away daglig og la badet bli inngrodd av mose. Det er flere ting som behøver sine prioriteringer, uansett hvor mye tid en ønsker sammen med barna. Men akkurat da er det jo så herlig å vite at jeg har en mann som er så dyktig, omsorgsfull, snill og ansvarsfull overfor barna. At om jeg er opptatt med husarbeid etter jobb, så er han der og gjør en mer enn dyktig jobb med dem i mellomtiden. De mangler selvfølgelig ingenting – og det er det viktigste! De har absolutt alt det de trenger, og i tillegg et lastebillass med pappa-kjærlighet oppå der igjen.

Jeg kommer virkelig til å savne når mannen skal tilbake i jobb, disse dagene er jo bare så utrolig deilige for oss alle!

IMG_20170626_211917

~ anette ~