Everybody panic!

IMG_5354

Da vi ventet vårt fjerde barn var innleggets overskrift en svært god beskrivelse på følelsen vi som foreldre hadde. Selvfølgelig var det en stor glede! Misforstå meg rett. Men fire barn er mange! Jeg så for meg rufsete hår, ikke bare på meg, men på alle barna. Jeg så for meg null tid til yoga, trening og løping. Jeg så for meg en sliten mann som aldri gadd annet enn å sitte foran fjernsynet med en tallerken på en diger ølmage fordi livet hans hadde blitt noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Jeg så for meg slitte klær fordi jeg ikke hadde tid eller råd til å skaffe nye. Jeg så for meg store mørke ringer under øynene som bare vokste for hver natt vi ikke fikk sove. Jeg så for meg huset som en svinesti, med leker over alt som besøkende snublet i idet de steg innenfor døra. Under graviditeten drømte jeg nesten hver natt at vi glemte et av barna når vi skulle ut av huset. Vi fòr ut døra alle mann, men tilbake stod babyen i bilstolen sin, fremdeles i entreen hjemme imens vi sang lykkelig i bilen på vei til et lykkelig sted. Uvitende om hvor grusomme vi var som hadde glemt minstemann hjemme.

Heldigvis har jeg en livlig fantasi. Hun ene tvillingjenta vår på tolv år påstår at jeg en gang kjørte ifra henne da hun var mindre, men jeg hadde visst oppdaget det og plukket henne opp etter kort tid. Femåringen er som regel rufsete på håret, men det børstes hver dag så tror kun det har med at hun er en sunn aktiv unge og ikke med at hun forsømmes. Mannen ser ut til å stortrives som firebarnspappa, vel er han sliten, vel skulle han nok fått tid til flere av Uniteds fotballkamper, men ølmagen har han ikke fått lagt nok krefter i for at den skal bli stor. (Han har aldri engang vært så stor fan av øl…) Det ser dessuten ut som om han er sprekere og mer aktiv enn noen gang.  Huset ser ørlite grann bedre ut enn en svinesti iallfall, det er jo bra. Når det kommer til meg så har mitt liv blitt beriket på så mange måter. Dessuten så har jeg opptelling av barna jevnlig, sånn i tilfellet 😉

Det er tvert imot mange fordeler med fire barn. En kjeder seg aldri. Har alltid noen å være sammen med. En får minst fire klemmer hver dag. Og ikke minst er huset daglig fullt til randen av kjærlighet.

~ anette ~

Ungdomsskolestart

I dag begynner de to eldste jentene våre på ungdomsskolen. Plutselig var de blitt tenåringer! Det er med blandede følelser. Først og fremst er jeg så utrolig stolt av dem. Stolt på grunn av de fantastiske halvvoksne (de mener helvoksne) menneskene de har blitt – snille, godhjertede og omsorgsfulle, med mål for fremtiden. Men for meg kommer de alltid til å være de to små lyshårede englene som kjempet for livet da de ble født. De kommer alltid til å være de to små uskyldige jentene som de store barna i barnehagen alltid ville løfte, bære og dulle med. De kommer alltid til å være de som krøp opp i senga vår hver natt og lå på kryss og tvers slik at visse andre ikke fikk sove. De kommer alltid til å være de som sa at “Det gjør jo ingenting om vi blir seine mamma, for det skjer jo ingenting om vi blir seine. Så ikke stress.” De kommer alltid til å være de som stod oppå kjøkkenbenken og lette inni skapet etter noe godt. De kommer alltid til å være de som brukte en hel sprayflaske Jif og vasket hele badet da jeg trodde de lekte på rommet sitt. De kommer alltid til å være de som to år gamle kastet mobilen min i toalettet og lo. Jeg kunne fortsatt i det uendelige med minner og føler meg så takknemlig og heldig for det.

Det vil alltid være ting jeg ville gjort annerledes. Det vil alltid være anger på ting en har gjort eller ikke gjort. Men jeg har iallfall gjort så godt jeg kunne i den situasjonen jeg har vært i – og det tror jeg de vet. Uansett om jeg har vært travel, stresset og fraværende i perioder så tror jeg de vet at de alltid har hatt en plass i hjertet mitt som de alltid kommer til å ha uansett hva som måtte skje.

Min jobb som mor er i tillegg til alle gleder også å bekymre meg. Nå bekymrer jeg meg så alt for mye for den tiden de går i møte. Jeg skulle ønske jeg kunne bli med dem første dag på ungdomsskolen slik jeg var der første skoledag da de tydelig var usikre og redde for den store nye verden de skulle trø inn i. Men det er lenge siden sist jeg fikk følge dem på noe, og nå er tiden inne også for meg å gi litt mer slipp og stole på at de har fått med seg nok fornuft, mot, omsorg og kjærlighet til å trø inn i den enda større verden de skal inn i nå. Jeg vil likefullt være her – alltid.

IMG_6526

Ønsker dere så masse lykke til!

~ anette ~

Ferietur til Skagen

Ferie med fire barn når minsten er ni måneder kan være litt stressende. En vil gjerne gjøre alle til lags. Tvillingene på tolv vil noe helt annet enn jenta på fem, og når minsten må sove så må bare alle legge til rette for det. Så lenge en velger den rette innstillingen, aksepterer situasjonen og i tillegg klarer å videreføre en positiv holdning til barna så blir stort sett alle fornøyde. Noe tid til å oppdatere bloggen ble det iallfall ikke – når tida er knapp må barna selvfølgelig komme først.

IMG_5931

Vi endte iallfall opp med en flott liten ferietur til Skagen i Danmark. Skuldrene ble senket noen hakk hos oss voksne, barna fikk nye opplevelser, sammen fikk vi mange nye minner som vi kan mimre om i lang tid fremover. På hotellet kunne vi kose oss med utendørs bading i basseng. Været var høst-aktig med vind og regn de dagene vi var der så det passet godt at bassenget var oppvarmet til 23 grader. Men tross vind så gløttet sola frem i ny og ne og da nøt vi den også. Selvfølgelig ble det en tur til Grenen der vi nesten blåste bort, men utpå stranda ved “Det grå fyr” klarte vi å posere og fotografere noen asanas til instagram likevel – de galne har det kjekt!

IMG_5880

Uansett hvor herlig ferie så er det alltid deilig å komme hjem til egen seng, norsk ost og yogamatta. Femåringen gledet seg mest til å komme hjem til “ekte mat”.

IMG_5938

Håper dere alle har hatt noen fine dager her hjemme eller på ferie dere også!

IMG_5800

~ anette ~

Triviell firebarnsmorsglede

IMG_5252

Idag pøsregner det skikkelig ute, og det ser ikke ut til å stoppe. Mannen tok med barna ut på besøk slik at jeg skulle få vasket huset, helt alene. Jeg elsker det! Vanligvis har jeg jo fire barn rundt meg som jeg føler roter og smuler i motsatt ende av der jeg rydder og vasker. Da er det så herlig å få lov til å rydde og vaske og se et strøkent resultat. Det er en utrolig sjeldenhet nå i ferien…. En triviell firebarnsmorsglede – men utrolig herlig da! Selvfølgelig varer resultatet kun til ytterdøra åpner seg og alle kommer stormende inn. Men det er helt greit.

Håper alle har en nydelig lørdag enten det regner slik som her på sørvestlandet eller det glimter i en strålende sommersol. Ta vare på dere selv og hverandre!

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~

 

 

 

Pappaperm

Mannen min har pappaperm. Det er hans tid til å være hjemme med minstejenta som nå er ni måneder gammel. Jeg må innrømme at jeg så litt svart på at han skulle være hjemme hele sommeren. De tre andre barna har jo også fri fra skole og barnehage nå, og jeg tenkte det kunne bli litt for mye for ham. Min største bekymring var at det kom til å gå ut over husarbeidet. Jeg kan bli utrolig stresset dersom jeg ikke får mulighet til å holde huset litt ryddig og rent selv om det alltid føles noe kaotisk i huset vårt for tiden.

Jeg har nå innsett at jeg ikke kunne tatt mer feil. Det vil si; det at husarbeid ikke blir gjort hadde jeg helt rett i. Men jeg kunne ikke brydd meg mindre. Årsaken er at jeg ser mannen min bruke så mye tid og energi på barna, samtidig som han gir utrolig mye av seg selv til dem alle! Og han elsker det! Han fikser alt med minstejenta, har tålmodighet med femåringen, og i tillegg har han flere prosjekter på gang med tvillingene som han bruker enormt mye tid på mens minstejenta tar lurene sine på dagtid.

Jeg må nok innrømme at hans prioriteringer er de som jeg gjerne selv skulle ønske jeg klarte, og som er noe jeg selv streber etter. Men jeg er så opptatt av hvordan huset ser ut, om klesvasken blir tatt, om badet er gullende rent hver dag, om kjøleskapet inneholder nok mat og middager til dagene fremover, og ikke minst all planlegging… Så jeg er redd jeg ikke bruker samme tid og fokus på barna som han gjør nå.

Men. Jeg kan jo ikke bare la huset forfalle, kjøpe nye klær fordi vi ikke har rene igjen, spise take-away daglig og la badet bli inngrodd av mose. Det er flere ting som behøver sine prioriteringer, uansett hvor mye tid en ønsker sammen med barna. Men akkurat da er det jo så herlig å vite at jeg har en mann som er så dyktig, omsorgsfull, snill og ansvarsfull overfor barna. At om jeg er opptatt med husarbeid etter jobb, så er han der og gjør en mer enn dyktig jobb med dem i mellomtiden. De mangler selvfølgelig ingenting – og det er det viktigste! De har absolutt alt det de trenger, og i tillegg et lastebillass med pappa-kjærlighet oppå der igjen.

Jeg kommer virkelig til å savne når mannen skal tilbake i jobb, disse dagene er jo bare så utrolig deilige for oss alle!

IMG_20170626_211917

~ anette ~

Veien fra fem til seks….

Vi hadde ønsket oss fjerdemann lenge, men etter flere mislykkede forsøk kjente jeg at kroppen min måtte få fred. Det var noe som ikke stemte siden det gikk galt hver gang. Til slutt valgte mannen min å gå drastisk til verks medisinsk sett for å forhindre flere graviditeter som bare skulle ende galt. Vi hadde tre barn, og det kan jo være i overkant i en travel hverdag det også, så vi valgte å se det positive i det. Nå hadde vi iallefall bedre tid til de tre vi hadde om ikke de måtte dele tiden med enda en liten en, tenkte vi.

Dagene ble til et par år etter mannen sitt inngrep. Vi startet en omfattende oppussing i huset. Vi kjøpte en splitter ny bil som mannen ble skikkelig stolt av. Vi levde i vår boble og ante fred og ingen fare da jeg plutselig gikk rundt med en irriterende kvalme. Jeg var konstant kvalm. Og jeg var så trett! Jeg kunne våkne om morgenen for å få barna avgårde til skole og barnehage for så bare å legge meg igjen for å sove. Hele dagen kunne jeg døse slik dersom jeg hadde fri. Jeg trodde jeg var alvorlig syk… Etter en tid luftet jeg tanken for mannen min om at jeg kanskje kunne være gravid, men han bare fnyste av det. Det var jo umulig. Ja, det var jo det, tenkte jeg. Ikke hadde jeg hatt noe utenomekteskapelig forhold heller.

Tvillingjentene våre var elleve år gamle og etterpåklatten var fire år da jeg tok graviditetstesten likevel. Og den var positiv ja. Jeg ble egentlig ikke overrasket på dette tidpunktet da jeg hadde kjent så lenge på følelsen at jeg nok visste innerst inne at jeg måtte være gravid. Men mannen min måtte overbevises. Vi måtte til legen. Legen bekreftet positiv graviditetstest, så sendte han meg videre til gynekolog. Gynekologen så litt skeptisk på meg da jeg forklarte situasjonen. Jeg begynte å frykte om jeg kunne være syk likevel. Under ultralydundersøkelsen tenkte jeg på hvordan jeg kunne skjerme jentene mine mest mulig dersom jeg var alvorlig syk. For hvis dette var en sykdom, så var jeg overbevist om at den var alvorlig. Jeg følte meg jo elendig!

Gynekologen studerte skjermen under ultralydundersøkelsen og jeg prøvde så godt jeg kunne å tolke ansiktsuttrykket hans. Plutselig begynner han å flire. Så ler han! “Ja”, humrer han, “du er gravid”. Jeg pustet lettet ut og begynte å le og gråte på samme tid. Tenk at det var et lite barn inni der som har klart å blitt til, tross alle odds. Helt utrolig. Og helt uvirkelig. Det skulle jo ikke være umulig. Det var bare å ønske barnet velkommen til oss når vi først hadde fått latt nyheten synke inn.

Vi solgte bilen med stort tap og kjøpte en billigere større bil der vi iallfall hadde plass til alle barna våre. Oppussingen måtte gjøres ferdig. Heldigvis hadde vi bygd et ekstra bad og to soverom nede slik at tvillingene kunne flytte ned dit. De var utrolig fornøyde med helt nye rom og nytt flott bad, helt for seg selv. Fireåringen hadde allerede kapret husets største rom. Det som holdt på å bli hobbyrom måtte gjøres om til fjerdemann sitt rom – det prosjektet pågår fremdeles… Så tilfeldigvis og heldigvis hadde vi plass til vårt overraskelsesbarn.

I dag er fjerdemann åtte måneder, og vi kunne aldri forestilt oss et liv uten henne. Som en kan ane er det ei veldig bestemt og sta liten pike, men også en skikkelig gledesspreder. Jeg føler hun har smilt siden hun kom til denne verden, en skikkelig livsnyter er hun. Jeg tror det var meningen hun skulle til verden, hun har definitivt gjort livene våre bedre. Vel er det travelt med fire barn, vel har vi vært foreldre nå i snart tretten år og begynte nettopp “forfra” igjen. Men vi trives så godt i denne rollen. Dagene inneholder så mye glede, lek og morsomheter i tillegg til alle forpliktelser og alvor. Vi er utrolig heldige.

Vi har enda ikke fått svar på hva som gikk galt under mannens medisinske inngrep da han ikke tok fatt i dette før etter at minstejenta vår ble født. Vi har kun blitt informert om at det er uhyre sjelden det skjer som i vårt tilfelle. Det blir artig å få flere svar.

At det er noen dyktige svømmere der er vi iallfall overbevist om begge to.

Tiltak må definitivt iverksettes videre…

IMG_4646

~ anette ~

Strandidyll

En tur på stranda kan virkelig toppe en flott sommerdag. Lydene, lukta og sola som får kroppen til å sprudle som en poppeklar champagne. Den fine sanden mellom tærne, måten den masserer foten på når en går bortover stranda. Havet som kommer skyllende inn i avkjølende bølger. Smaken av salt på leppene. Den sexy beach-looken på håret. Det er ikke stille, men det er stille likevel fordi lydene er behagelige. Naturlige. Jeg ser meg selv sitte på et lite teppe på stranda, speidende utover imens barna leker i vannkanten. Boka ligger i fanget. En iskald boks Solo Super står klar til å åpnes.

IMG_4887

I går opplevde vi en slik strandidyll. Eller, det var kanskje ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Hele familien hadde mulighet til å dra til stranda sammen. Vi kom frem nedlasset av ting som skulle forbedre vår opplevelse av strandturen. Da vi endelig fant en plass som ikke var like kjølig som resten av stranda, måtte tre av oss sammen få lagt ned teppet da det holdt på å blåse bort i den kraftige vinden.

Etter to minutter hadde minstejenta på åtte måneder stappet munnen full av sand mens vi andre var opptatt med å hjelpe til med smøring av solkrem hos de tre andre barna som skulle bade, selv om det motstred all fornuft. Så da de tre eldste fôr ned til vannkanten for å hakke tenner, fant vi ut at vi hadde glemt å ta med leker til minstejenta. Men hun fikk et spann og en spade å bite i. Etter kort tid ble hun lei og vi måtte begynne å stappe i henne diverse smoothies og kjeks for å aktivisere henne (nei, jeg er nok ikke årets mamma). Mannen min og jeg fant frem hver vår lunkne boks med Solo Super som etter kort tid ble fortykket med sand. Men sanden var iallfall noe fast føde i magen. For sjokoladen som ellers hadde fristet oss hadde, tross det vi syntes var det kalde været, smeltet i den svarte bagen.

IMG_4884

De tre andre koste seg ved vannkanten til femåringen ble for kald. Vi fikk kledd på henne og hun la seg til oppvarming under hånkleet i sola. Etter en stund ble minsten så sutret og trett at hun måtte få litt pupp. Godt tildekket av en tynn jakke og solhatt sovnet hun til slutt under der og jeg ble sittende i samme stilling til høyre gluteus maximus sovnet. Og når minsten sover så må hun ikke forstyrres, for det er så lite hun sover i løpet av dagen i følge mannen min. Akkurat da fant selvfølgelig tolvåringene ut at de hadde en avtale etter strandturen som var så viktig å komme seg hjem til ASAP. “Det er ingen andre enn dere som vil være her nå altså,” ble blant annet hørt fra høyre flanke der de lå i sola og fremdeles hakket tenner etter å ha dyppet seg i den kalde sjøen.

Kort tid etter kom en liten flokk med mennesker som logisk nok hadde funnet ut at det måtte være en vindstille og lun plass vi hadde funnet oss – vi som kunne nyte dagen på stranden en slik vindfull sommerdag i Norge. De svermet rundt oss og prøvde å finne seg en plass uten at det skulle virke altfor påtrengde på oss eller noen av de andre som lå rundt der. Hunder begynte å bjeffe og det var roping på besteforeldre. Så da var minstejenta vår raskt våken og vi kunne dra hjem til alles glede. Spesielt de som kunne overta den “idylliske” plassen vår på stranda.

IMG_4925

Det var kanskje ikke akkurat en slik dag jeg hadde sett for seg, men minnene er solfylte. Bildene som dukker opp i hodet er smilende barn som trosser en kald norsk sommer, og nyter det likevel. Bildene fra kamera viser vakre små øyeblikk.

Det eneste jeg ikke fant på bildene våre fra denne dagen, var den sexy beach-looken.

IMG_4654

~ anette ~

En firebarnsmors natt

Klokka er halv ti og jeg er stuptrøtt. Har jo vært våken siden klokka fem i morges… Jeg vingler meg opp trappa og inn på soverommet til Ane, datteren vår på fem år. Jeg kan ikke sove inne med mannen min. Der ligger babyen vår i sprinkelsenga si rett ved siden av vår seng. Vi har enda ikke ordnet til rommet hennes, og dersom hun ser, lukter, hører eller føler at jeg er i rommet så våkner hun og vil ha pupp med en gang. Så jeg må holde meg langt unna.

Ane har en skuff under senga som gjesteseng. Jeg trekker den ut. Dyna og puta mi ligger allerede flatklemt på plass. Jeg har sovet her et par uker nå. Jeg løfter på dyna og innser at  ¨senga mi ¨har blitt brukt som kulisser til Ane sine Paw Patrols. Jeg rydder dem forsiktig bort, redd for at femåringen skal våkne og protestere på forflytningen av lekene sine. Det er tross alt hennes rom og hennes leker. Og hennes leker er hellige. Jeg sniker meg forsiktig opp i senga og kjenner at det stikker og klør; Ane har tydeligvis fortært de salte pinnene hun fikk tidligere her. Jeg prøver å børste bort det verste av smulene. Tenker at vi i morgen må få begynt på rommet til minstejenta slik at jeg kan få sovet i min egen seng. Jeg lukker øynene, men skjærer fort grimaser og får frysninger nedover ryggen; Ane skjærer tenner… Jeg stikker hånda inn under puta og håper øreproppene mine ligger der fremdeles. Det gjør de. Jeg stapper en inn i hver øre. Jeg sovner.

Kort tid etter våkner jeg- det dingler en hånd rett i ansiktet på meg. Ane ligger helt på kanten og ruller snart ut av senga si og ned på meg. Jeg setter meg opp og prøver å skuffe henne lengre inn mot veggen. Hun smatter og mumler fornøyd. Vakre prinsessen min… Jeg sovner igjen med et smil.

Etter en stund våkner jeg av en ukjent tyngde over beina. Jeg setter meg opp. Dyna til Ane har falt ned, hun har ikke dyne. Jeg kjenner på henne – så kald stakkar. Har krøpet godt sammen for å holde varmen. Jeg breier dyna godt over henne og gir henne et kyss på panna- hun er så herlig! Jeg sovner.

Våkner igjen. Føttene til Ane stikker ut av senga og ligger ned på meg. Hun har klart å snurre seg rundt så hun ligger på tverts i senga. For en urolig sover hun er! Jeg reiser meg opp og snur henne på plass. Hun protesterer litt, skjærer tenner, men roer seg fort. Jeg pakker meg godt under dyna mi igjen og sovner fort.

Så våkner jeg igjen. Det er ¨morgen¨. Mannen min står over meg og sier at minstejenta er våken. Jeg har lovet ham at han skal få sove på morgenen siden han har styrt med minstejenta hele natta. Jeg står opp og finner dem på badet. Minstejenta blir raskt rastløs og sulten når hun ser meg. Det er så godt å endelig få holde henne, klemme henne og lukte henne! Vi går ned og hun får melken sin med en gang. Hun koser seg lenge.

Deretter får hun most banan og vi leker.

Noen timer seinere våkner femåringen og jeg spør henne om hvordan hun har sovet. ¨Godt¨, sier hun. ¨Men jeg ville at du skulle sove inne hos meg ¨, legger hun til. ¨Jeg har sovet hos deg¨, sier jeg og smiler. ¨Å¨, svarer hun ¨kan jeg få appelsinjuice nå?¨.

Det er deilig å være mamma ❤

IMG_4519

~ anette ~

Søvntoget – la pappa få søvnansvaret

Vi var hos helsesøsteren på seksmånederskontroll med minstejenta vår, Oda. Der tok vi opp hvor problematisk leggetiden var med Oda. Helsesøsteren forklarte med så fine metaforer at vi måtte følge med når søvntoget kom til henne. Dette har gått helt til hodet på min mann. Hver gang datteren vår gnir seg i øynene begynner han å kjase og mase om at nå står søvntoget klar på stasjonen og Oda må komme seg på toget før det drar uten henne. Er vi ute blant folk ser de bare rart på ham når han prater om dette toget.

Men i grunnen er det veldig fint, for han er så engasjert i søvnen hennes nå. Årsaken er at det er han som legger henne om kvelden. Han vet at dersom hun ikke sover nok på dagen (kommer seg på søvntoget når det ankommer stasjonen) så sliter han med å legge henne på kvelden.

Oda har alltid nektet å ta tytt, så hun brukte meg som tytt når hun skulle hvile seg og sove, og det gjorde hun ganske lenge. Da Oda var 6-7 måneder orket jeg ikke mer. Hun hang på meg hele tiden! Vi fikk råd om at faren burde ta ansvar for leggingen. Dette hadde jeg ingen tro på. Men der tok jeg feil gitt! De første gangene han la Oda ble det en del protester fra henne, det tok litt tid. Men nå fungerer det så bra! Det beste av alt er at det er han som må roe henne på natten om hun våkner også (ser hun meg så vil hun ha melk). Dette har ført til at hun somregel sover gjennom hele natten, for det er nok ikke like spennende med han som med meg – det er jo jeg som har melken… Oda har i tillegg blitt lettere for meg å få til å sove på dagtid, og hun sover alene. Det gjorde hun ikke tidligere…. Jeg tror det er på grunn av de gode søvnrutinene hun har nå.

Så et veldig enkelt og utrolig effektivt råd til frustrerte mødre der ute som sliter med evigvarende amming nattestid og babyer som ikke sover uten pupp eller vugging; la far få ansvaret for leggingen. Det er utrolig effektivt.

Min mann har forresten ingen problemer med søvnen:

~ anette ~