Skaprot

God mandag!

I dag har jeg ryddet litt i skuffer og skap etter at minstejenta tydeligvis har vært der i nær eller fjern tid. Minstejenta er nå elleve måneder gammel og er en utrolig kjapp, energisk og glad liten jente – en skikkelig gledesspreder! Hun begynte å gå da hun var ni-ti måneder så har nå begynt å nærmest løpe rundt. Jeg sliter litt med å holde følge og få med meg alt hun bedriver tiden med selv om hun er rundt meg døgnet rundt.

At jeg ikke får med meg alt så jeg tydelig idag da jeg gikk igjennom skuffer og skap rundt om i huset. Det startet med at jeg oppdaget en halvfull kartong med Litago-melk som jeg kan minnes at femåringen fikk for et par uker siden og tydeligvis ikke drakk opp. Den må nok minstejenta ha tatt hånd om og gjemt bort i en skuff som ellers inneholder en del supplement til middagslaging, for den fant jeg fint plassert der. Hvorfor jeg ikke har oppdaget den før aner jeg ikke, jeg bruker den skuffen daglig, men i og med at det var et par uker siden jeg kan huske noen har drukket en slik og den tydeligvis har stått i romtemperatur siden da, gikk den rett i søpla uten tanke på resirkulering kan du si, og uten dårlig samvittighet for det. Tror det hadde vært helsefarlig å prøve å åpne den iallfall.

Etter dette funnet fant jeg ut at det var lurt å sjekke flere gjemmesteder. I skuffen under komfyren fant jeg igjen fotkremen min som har vært sårt savnet av føttene mine. På badet fant jeg en muffinsform i et skap, hvordan hun har fått den med seg opp der er et mysterium, hun får ikke akkurat ta seg opp trappene alene enda… I en skuffe i stua lå der et halvspist flatbrød som hun selv har forsynt seg med fra kjøkkenet, og en av hennes drikkeflasker som har vært borte en stund uten at jeg helt ærlig har fått det med meg fant jeg blant bakevarene, fint plassert mellom melis og vaniljesukker. Og nå finner jeg ikke mobiltelefonen min, men oppdaget noe kakestrøssel som hadde havnet mellom et bord og et skap i stua og kan iallfall trøste meg med det til jeg finner den.

Jeg får fortsette å gå gjennom skuffer og skap så jeg unngår noen ubehagelige overraskelser seinere – minstejenta har visst en del hemmeligheter…

Ønsker alle en fin og god uke – håper den bringer med seg mye godt.

IMG_7203

~ anette ~

Aksepter – og opplev hverdagsgleden

Vi er alle så forskjellige med ulike behov. Mange er noen utrolig sosiale vesener som elsker å ha mennesker rundt seg nærmest døgnet rundt. Andre trenger litt mer albuerom, trenger å ha mulighet til å gjemme seg litt bort inni skallet sitt innimellom. Ikke fordi de ikke elsker menneskene rundt seg, men fordi de er følsomme personer som trenger en liten time-out iblant og litt alene-tid til å summe seg. Jeg heller nok mest mot siste kategori, selv om alle selvfølgelig er mer nyansert enn at de kan puttes i kategorier.

Men altså, før jeg ble mor elsket jeg mine morgener, det var min alene tid. Jeg kunne stå opp latterlig tidlig til skole eller jobb, bare får å få denne tiden for meg selv. Morgenene kunne være så lange jeg bare ville ha dem selv. Jeg lagde meg kaffe og satt gjerne lenge og leste i ei bok før jeg gadd å gjøre noe som helst annet. Morgenene var liksom min tid. Ingen andre jeg kjenner har jeg måttet dele denne tiden med. Den var min og den var verdifull for meg. Bare jeg fikk en lang morgen for meg selv ble dagen god – da kunne jeg klare å være sosial hele dagen. Sett utenfra brukte jeg morgenene til ingenting. Men for meg var dette verdifull tid til refleksjon, planlegging og sortering av tanker. Det føltes som om kroppen og hjernen min trengte tid til å våkne å gjøre seg klar til lyder, lys og det å treffe andre mennesker.

Jeg visst aldri hvor dyrebar og viktig denne tiden var for meg før jeg fikk barn. Mine førstefødte jenter er tvillinger, i tillegg var de ni uker premature, så det ble en liten omveltning i livet mitt når de ble født. Det høres gjerne egoistisk ut, men det som var vanskeligst for meg, var å miste alene-tiden min, morgenene mine. Det var selvfølgelig ett kjør fra morgen til kveld med to premature babyer. Jeg elsket dem begge fra dag en, de var mitt alt! Men det tok likevel langt tid før jeg godtok at jeg måtte kutte ut de lange morgenene. Jeg syntes det var så brutalt å våkne til to babyer som hadde full energi ifra det sekundet de åpnet øynene. Mange ganger stod jeg opp nærmest midt på natten etter at de hadde fått et av sine nattlige måltider, bare for å få muligheten til å få oppleve den herlige, rolige morgenen. Jeg ville være klar til de to englene mine våknet slik at jeg kunne kose meg med dem i stedet for å bli så overveldet, sur og gretten fordi jeg følte at jeg gikk glipp av alene-tiden min, morgenen min. Men det eneste det førte til når jeg prøvde å få til en slik harmonisk morgen, var en enda mer sliten mamma.

Når jeg ser tilbake på denne tiden nå, for snart tretten år siden syns jeg litt synd på meg selv. Ikke fordi jeg ikke fikk min alene-tid og mine morgener. Men fordi jeg ikke klarte å akseptere situasjonen slik den var og gi slipp på det som hadde vært tidligere. Ingen kan endre livet sitt fremover dersom de ikke aksepterer situasjonen slik som den er nå.

Mange år har gått siden tvillingene var baby, og jeg har lært så mye. Ved å akseptere situasjonen kunne jeg finne nye måter å ta imot hverdagen som mor på. Idag har jeg fire barn og det er alltid et barn som har et behov som trengs å dekkes. Vi har en ni måneder gammel baby som vil stå opp i fem-tiden hver morgen. Vi har en femåring som gjerne vil sove til klokka ti. Vi har tenåringsjenter som gjerne vil være oppe på kveldene til langt over vår leggetid. Vel er vi trette når vi stuper i seng altfor seint i forhold til det vi ville. Vel er vi enda trettere om morgenen når vi må stå opp tidligere enn det vi noen gang ville ønsket, hver dag! Vel er det slitsomt å hver dag dra opp et barn til barnehagen som helst ville ha sovet. Men så lenge jeg har akseptert situasjonen, så finner en glede i de små øyeblikkene. Hverdagsglede. Og hverdagsgleden er så fin og verdifull! Den er jo selve livet…

Alt handler om å være tilstede her og nå. Ta imot det som kommer. Oppleve de små store øyeblikkene. De øyeblikkene som øker livets verdi. Alt du trenger å gjøre er å være tilstede for å oppleve dem.

IMG_6618

Ta vare på øyeblikkene, og opplev hverdagsgleden.

~ anette ~

 

 

 

Den utrygge jenta

Hun sitter på rommet sitt, helt alene. Vil helst ha døra lukket. Det er kun henne og lekene. Hun kan stenge hele verden ute. Akkurat nå er det kun henne og lekene. Hun lager sin egen verden. En trygg og veldig liten verden, der hun har kontroll. Det er slik hun føler seg komfortabel. Hun liker godt å leke med andre barn, men hun er usikker. Derfor trives hun best med en av sine tre bestevenner. Hun vet ikke hvordan hun skal oppføre seg blant andre. Det faller henne ikke naturlig å bare finne seg til rette i ulike nye situasjoner. Hun trenger tid. Tid til å observere. Hun kan stå lenge og observere. På sidelinjen, der går det greit. Alle de andre smiler og har det så kjekt sammen. Alle virker trygge og kjente. Hun kjenner ikke denne tryggheten. Hun kjenner utrygghet, usikkerhet og klarer bare ikke å være seg selv. Hun har blitt vant til å gå i barnehagen selv om hun helst ville ha sluppet, hun vil helst være hjemme. Hjemme der hun kjenner alle og alt så godt. Hjemme der hun vet hvordan hun skal forholde seg til sine omgivelser. Om et år begynner hun på skolen. En stor skole. Mange nye barn. Mange nye voksne. Alle sier at det vil gå bra. Hun er ikke så sikker.

Mamma sier at hun uansett alltid har tryggheten i hjemmet. Hun kan alltid tenke på alt det trygge hjemme dersom hun skulle føle seg usikker. Og når hun kommer hjem, kan hun alltid få en god klem fra alle de som er så glad i henne. Mamma håper at hun med tiden klarer å ta med seg tryggheten lenger og lenger ut fra hjemmet. Hun er jo så herlig, sier alle. Hun må bare være seg selv. Da stråler hun. Men det er ikke så lett å ta med seg tryggheten. Den forsvinner så fort. Da er det ikke lett å være seg selv.

Hun skal nok klare seg. Hun er sterk. Hun har mange mennesker som elsker henne rundt seg. Verden må hun møte selv, men hun vil aldri være alene. Mange prøvelser skal hun gjennom. Mange vanskelige situasjoner må hun takle. Til slutt innser hun forhåpentligvis hvilken unik og verdifull stjerne hun er. En unik stjerne blant alle de andre stjernene. En unik stjerne som kan skinne alene, på sin egen måte, på sin egen unike plass i verden.

IMG_4973

~ anette ~

Telefonsamtalen

Faren min døde for over seks år siden. Det var brått og uventet så vi fikk aldri følelsen av å få tatt skikkelig farvel eller ta innover oss hva som skjedde før det var for seint. Vi savner ham, hver dag.

Mest trist for meg er nok tanken på at han aldri fikk treffe mine to minste barn, Ane på fem år og Oda som nå er åtte måneder. Men vi har bilder av ham og prater om ham så Ane vet godt hvem “Bestefar” er. Noen ganger sier Ane at hun drømmer om ham også.

En dag var Ane på besøk hos moren min, Bestemor. Hun satt og lekte og pratet i en leketelefon. Bestemor spurte henne hvem hun pratet med. Hun fortalte at hun pratet med Bestefar. Så spurte Bestemor hva de pratet om. Så svarte Ane: “Han sier at han savner deg.” Bestemor ble jo så rørt, og syns det var så herlig at Ane tenkte på han som hun aldri har møtt. I ettertid har hun fortalt historien til meg mange ganger, selv om det ikke er lenge siden det skjedde.

Jeg syns historien er så fin, men også tankevekkende. Den viser så godt hvor mye barn får med seg, hvor mye de fanger opp og sanser fra oss voksne. Ting som får dem til å reflektere og finne logikk oppi alt det som er så ubegripelig og uvirkelig i livet for et lite barn. Barn er dyktige til å forenkle det som er vanskelig, på godt og vondt.

Hva som fikk vår femåring til å prate til bestemoren sin på denne måten får vi nok aldri klart svar på. Jeg har tenkt at hun antakelig ville trøste bestemoren sin. Men at mange små barn er eksperter på å fange opp samtaler hos oss voksne når vi tror de leker i sin egen verden, er jeg ikke i tvil om. Jeg er heller ikke i tvil om at de er dyktige til å lese kroppsspråket vårt.

IMG_2757

~ anette ~

 

Syv tilfeldige spørsmål fra femåringen

Av og til kommer femåringen vår med spørsmål der en bare vet at det ligger mer bak enn det hun sier:

“Blir ting ødelagt når det får vann på seg?” – hun hadde visst sølt vann i senga…

“Får en vondt i magen av å spise masse nugatti?” – hun hadde fått tillatelse av storesøstrene til å smøre skiver med nugatti selv, og fikk da mulighet til å smake “litt” under påsmøringen.

“Går neglelakk bort fra badet?” – everybody panic!!

“Blir alt håret langt igjen hvis jeg bare klipper litt?” – hun spurte heldigvis før hun prøvde…. (så heldige var vi ikke med tvillingjentene da de var fire år – de klippet hverandre, og det var godt synlig at de hadde gjort det selv også…)

“Kan halen til Baklengs (katten vår) falle av hvis en drar i den?” – Au….

“Mamma, tror du at jeg er tørst?” – Ja, det var hun visst…

“Kan iPaden bare ligge her på rommet i natt?” – hun satset nok på å “døgne”….

IMG_4784

Stort sett vil det heldigvis helst gå godt 😉

~ anette ~