Togturen

Vi stormer inn på toget, mannen, femåringen, minstejenta og jeg. Vi er på vei hjem fra en langhelg på Dovre og Dombås. Vi er veldig fornøyde etter å ha fått tilbrakt litt tid sammen med barnas oldeforeldre og annen familie som vi har der oppe, og som vi får se så altfor sjelden. Det er langt opp til Dovre fra oss. Vi bor på sørvestlandet – så vi bruker en hel dag på reisen.

Vi kommer altså busende inn på toget. Toget er stappfullt og jeg føler alles øyne på oss idet vi kommer innenfor dørene. Det er så rart hvor annerledes atmosfære det med en gang er idet en trør inn på et tog. Uansett hvor livlig det er på perrongen så endrer atmosfæren seg totalt inne på toget når alle har fått satt seg ned. Vi begynner å hviske for å ta hensyn til hverandre, og siden togets vegger stenger ute alle de andre lydene utenfra blir det med ett så stille.

Vi får plassert minstejentas vogn. Kofferten blir lagt på hylla over hodene våre. Forhåpentligvis faller den ikke ned, for den er stappfull med alt en trenger til en langhelg for to voksne og to barn, noe som betyr alvorlige skader på stakkaren som måtte være offeret dersom den skulle falle ned.

Minstejenta er sur og gretten, hun får ikke sove så godt på tur – er utrolig avhengig av rutinene sine. Så hun er utilpass og vrir og vrenger på seg i armene mine. Vi er alle slitne. Vi er halvveis på reisen og trette og leie av å sitte stille på et tog. Ikke har vi sovet så masse i natt, så øyelokkene er tunge som bly. Heldigvis ammer jeg fremdeles. Bare minstejenta får sutte på meg, så roer hun seg selv om hun ikke lenger alltid sovner av det. Jeg drar frem puppen og hun sutter fornøyd i seg melk. Godlydene kommer og jeg ser hun himler med øynene av den deilige følelsen av endelig å få gi etter for trettheten. Jeg sukker lettet over at det ser ut til at hun sovner – kjenner at jeg kunne hvilt litt selv. Jeg gir tegn til mannen om at minstejenta sovner og hvisker til ham om han kan se til at ikke jeg også sovner med puppen ute når minstejenta til slutt gir slipp på den. Han nikker, er opptatt med united.no på telefonen imens femåringen har satt seg inn i togets lekerom for å se på Karsen og Petra som vises på TVen der.

Jeg kikker ut vinduet og nyter utsikten av den vakre naturen vi suser gjennom – tenker på hvor heldig jeg er. Jeg har mye å være takknemlig for. Jeg tar en kikk ned på minstejenta og ser at hun har forsvunnet inn i sitt eget drømmeland, men hun sutter enda så jeg lar henne henge på puppen litt til. Vil for all del ikke at hun skal våkne nå når hun endelig har funnet roen. Jeg lener meg godt tilbake i setet. Jeg sovner.

Jeg våkner, toget står stille på en stasjon – jeg aner ikke hvor. Jeg ser femåringen på lekerommet fremdeles. Hun har funnet en bok som hun blar i, måten hun beveger seg urolig på imens hun prøver å sitte gir meg en anelse om at det er på tide å få henne på do. Jeg ser bort på mannen min, han har sloknet. Sitter med bakoverlent hode og med munnen åpen – en kan så vidt høre ham snorke. Jeg må le litt av uttrykket hans, men er så glad for at han får hvilt seg litt at det gjør vondt å måtte vekke han. Men heller ham enn minsten som ligger i armene mine… Det kommer en fyr forbi som smiler til minstejenta som ligger tungt i armene. Jeg kikker ned og oppdager til min forskrekkelse at jeg sitter med puppen ute. Minstejenta har spyttet ut puppen og lagt seg godt ned i albuekroken min. Puppen strutter fritt. Nei!! Jeg dekker meg til og kikker rundt meg, som om jeg er redd for at ordet har spredt seg blant togets reisende gjester om at det sitter ei dame med puppen ute i sete 207. Ingen ser ut til å ense meg, heldigvis. Forhåpentligvis har jeg ikke sovet lenge på denne måten… Jeg ser tilbake på mannen min og ser på hans uttrykk at han har fått med seg situasjonen. Han begynner å le. Vi må begge bare le. Dette er enda et typisk tilfelle av slitne og trøtte oss for tiden – det er kun komisk.

IMG_6543

 

Jeg får vel aldri vite om det var minstejenta eller puppen han fyren smilte til, mest sannsynlig var det vel situasjonen han smilte av han også.

Til eventuelle andre som har fått et glimt av puppen min og har følt seg litt støtt – beklager. Jeg er bare en trett og sliten mamma som gjør så godt hun kan.

~ anette ~

Everybody panic!

IMG_5354

Da vi ventet vårt fjerde barn var innleggets overskrift en svært god beskrivelse på følelsen vi som foreldre hadde. Selvfølgelig var det en stor glede! Misforstå meg rett. Men fire barn er mange! Jeg så for meg rufsete hår, ikke bare på meg, men på alle barna. Jeg så for meg null tid til yoga, trening og løping. Jeg så for meg en sliten mann som aldri gadd annet enn å sitte foran fjernsynet med en tallerken på en diger ølmage fordi livet hans hadde blitt noe helt annet enn det han hadde sett for seg. Jeg så for meg slitte klær fordi jeg ikke hadde tid eller råd til å skaffe nye. Jeg så for meg store mørke ringer under øynene som bare vokste for hver natt vi ikke fikk sove. Jeg så for meg huset som en svinesti, med leker over alt som besøkende snublet i idet de steg innenfor døra. Under graviditeten drømte jeg nesten hver natt at vi glemte et av barna når vi skulle ut av huset. Vi fòr ut døra alle mann, men tilbake stod babyen i bilstolen sin, fremdeles i entreen hjemme imens vi sang lykkelig i bilen på vei til et lykkelig sted. Uvitende om hvor grusomme vi var som hadde glemt minstemann hjemme.

Heldigvis har jeg en livlig fantasi. Hun ene tvillingjenta vår på tolv år påstår at jeg en gang kjørte ifra henne da hun var mindre, men jeg hadde visst oppdaget det og plukket henne opp etter kort tid. Femåringen er som regel rufsete på håret, men det børstes hver dag så tror kun det har med at hun er en sunn aktiv unge og ikke med at hun forsømmes. Mannen ser ut til å stortrives som firebarnspappa, vel er han sliten, vel skulle han nok fått tid til flere av Uniteds fotballkamper, men ølmagen har han ikke fått lagt nok krefter i for at den skal bli stor. (Han har aldri engang vært så stor fan av øl…) Det ser dessuten ut som om han er sprekere og mer aktiv enn noen gang.  Huset ser ørlite grann bedre ut enn en svinesti iallfall, det er jo bra. Når det kommer til meg så har mitt liv blitt beriket på så mange måter. Dessuten så har jeg opptelling av barna jevnlig, sånn i tilfellet 😉

Det er tvert imot mange fordeler med fire barn. En kjeder seg aldri. Har alltid noen å være sammen med. En får minst fire klemmer hver dag. Og ikke minst er huset daglig fullt til randen av kjærlighet.

~ anette ~

Ungdomsskolestart

I dag begynner de to eldste jentene våre på ungdomsskolen. Plutselig var de blitt tenåringer! Det er med blandede følelser. Først og fremst er jeg så utrolig stolt av dem. Stolt på grunn av de fantastiske halvvoksne (de mener helvoksne) menneskene de har blitt – snille, godhjertede og omsorgsfulle, med mål for fremtiden. Men for meg kommer de alltid til å være de to små lyshårede englene som kjempet for livet da de ble født. De kommer alltid til å være de to små uskyldige jentene som de store barna i barnehagen alltid ville løfte, bære og dulle med. De kommer alltid til å være de som krøp opp i senga vår hver natt og lå på kryss og tvers slik at visse andre ikke fikk sove. De kommer alltid til å være de som sa at “Det gjør jo ingenting om vi blir seine mamma, for det skjer jo ingenting om vi blir seine. Så ikke stress.” De kommer alltid til å være de som stod oppå kjøkkenbenken og lette inni skapet etter noe godt. De kommer alltid til å være de som brukte en hel sprayflaske Jif og vasket hele badet da jeg trodde de lekte på rommet sitt. De kommer alltid til å være de som to år gamle kastet mobilen min i toalettet og lo. Jeg kunne fortsatt i det uendelige med minner og føler meg så takknemlig og heldig for det.

Det vil alltid være ting jeg ville gjort annerledes. Det vil alltid være anger på ting en har gjort eller ikke gjort. Men jeg har iallfall gjort så godt jeg kunne i den situasjonen jeg har vært i – og det tror jeg de vet. Uansett om jeg har vært travel, stresset og fraværende i perioder så tror jeg de vet at de alltid har hatt en plass i hjertet mitt som de alltid kommer til å ha uansett hva som måtte skje.

Min jobb som mor er i tillegg til alle gleder også å bekymre meg. Nå bekymrer jeg meg så alt for mye for den tiden de går i møte. Jeg skulle ønske jeg kunne bli med dem første dag på ungdomsskolen slik jeg var der første skoledag da de tydelig var usikre og redde for den store nye verden de skulle trø inn i. Men det er lenge siden sist jeg fikk følge dem på noe, og nå er tiden inne også for meg å gi litt mer slipp og stole på at de har fått med seg nok fornuft, mot, omsorg og kjærlighet til å trø inn i den enda større verden de skal inn i nå. Jeg vil likefullt være her – alltid.

IMG_6526

Ønsker dere så masse lykke til!

~ anette ~

Mindful pusteøvelse

“You should sit in meditation for twenty minutes everyday – unless you’re too busy; then you should sit for an hour.” ~ Sukhraj S. Dhillon

Idag vil jeg gjerne dele en pusteøvelse med dere som gir en deilig tilstedeværelse. Den retter oppmerksomheten din mot her og nå gjennom å bruke pusten, og lar deg kjenne og lytte til kroppen din. Du trenger kun 5 – 10 minutter:

Legg deg ned på ryggen på et teppe eller yogamatte på gulvet. Syns du det kjennes kjølig kan du gjerne legge et teppe over deg. Sørg iallefall for at du ligger komfortabelt. Om du trenger å legge en liten pute under korsryggen, så gjør du det. Lukk øynene. Dra skulderbladene godt ned i ryggraden slik at du lager god plass for nakken din. Mange av oss går gjennom dagen med høyt hevede skuldre, som ofte fører til at vi også sover slik på natten. Så kjenn godt etter at du senker skuldrene og gir god plass for nakken din. Kjenn etter på resten av kroppen din. Flytt litt på armer eller bein dersom du kjenner det trengs for å slappe bedre av. Gå deretter gjennom hver kroppsdel og kjenn etter om den er anspent eller avslappet. Dersom du kjenner anspenthet i en kroppsdel, bruk litt tid på å prøve å gi slipp her. Gå så videre til du kjenner at du er avslappet og komfortabel i hele kroppen din. Kjenn at du ligger tungt mot underlaget som tar deg godt imot. Bli her en stund og flytt fokus mot pusten din. Kjenn etter hvordan brystkassen hever og senker seg. Hvordan pusten flyter inn og ut uten at du selv trenger gjøre noe – uten å endre pustemønster. Vær kun en stille observatør av din egen pust for en stund. Legg merke til inn- og utpust. Legg merke til om du puster i lange eller korte drag. Legg merke til om innpust og utpust er like lange eller om det er forskjell. Kun observer.

Ligg slik for så lenge du måtte ønske, kanskje føler du bare for en kort periode. Når du er ferdig kan du med lukkede øyne rulle deg over på en side og sette deg opp i en komfortabel sittestilling på gulvet – gjerne med beina i kors, dette gir en stabil og god sittestilling. Vær fremdeles bevisst og tilstedeværende i kroppen din. Når du føler deg klar, åpner du øynene. Kjenn etter en liten stund hvordan du føler deg. Ikke døm deg selv dersom du har negative følelser. Observer hva du føler og erkjenn de følelsene som er der uten bedømmelser. Aksepter.

Når du føler deg ferdig og klar til å fortsette dagen vil du forhåpentligvis føle deg mer tilstedeværende og bevisst i kroppen din enn du var før.

IMG_6410

 ~ namaste ~ 

 

Glutenfri vegetarpizza med pepperoni

img_6328.jpg

Jeg er fullt klar over at overskriften ikke gir mye mening, men dere skal få en forklaring:

Jeg elsker vegetarretter, og spesielt vegetarpizzaer. Det er jo så enkelt – og godt! Dessverre er jeg alene om å elske vegetarmat her i huset. Ofte må jeg til med noen få justeringer for at resten av flokken skal smile fornøyd når middagen kommer på bordet, spesielt om det er helg…

Idag når jeg stod på kjøkkenet og lagde en av mine vegetarpizzaer, kom hun ene tvillingjenta og spurte hva vi skulle ha til middag. Da hun hørte ordet ‘vegetar’ satt sammen med ordet ‘pizza’ så jeg med en gang at dette ikke falt i god jord hos henne. Hun var rask med å spre ordet om dagens middagsmeny blant husets beboere, og etter kort tid ble det et lite opprør på kjøkkenet. De syns rett og slett jeg hadde gått over streken når jeg tenkte diske opp med en vegetarrett på en fredag. Slik ble det til at vi inngikk et kompromiss; jeg fant en pakke pepperoni i kjøleskapet og slengte noen av dem på toppen. Så ble alle delvis fornøyde frem til pizzaen kom på bordet; da var alle totalt fornøyde, for den var kjempedigg – og her er oppskriften:

Glutenfri pizzabunn:

  • 1 pose TORO glutenfritt havrebrød
  • 1 pakke tørrgjær
  • 1 ss fiberhusk
  • 1 ts salt
  • 1 ss provence krydder
  • 4 dl lunkent vann
  • 2 ss matolje (jeg brukte rapsolje)

Bland sammen alt det tørre og ha så i lunkent vann og matolje. Elt deigen godt sammen. Bruk gjerne en kjøkkenmaskin og la den elte i 10 minutter. Jeg brukte idag bare hendene (da er det lurt å ha litt olje på hendene for at deigen ikke skal klisse så). Trykk eller kjevle deigen ut på et bakepapir (ha olje på kjevla dersom deigen klistrer seg til den). Hev i 10 minutter.

Pizzasaus:

  • 5 store gulrøtter
  • 1 rød paprika
  • 1 løk
  • 2 fedd hvitløk
  • 400 gram hakkede tomater
  • 2 ss oregano
  • 1 ts sukker
  • 0,5 ts pepper
  • 0,5 ts salt

Skrell og rasp gulrøttene. Finhakk paprika, løk og hvitløk. Stek løk og hvitløk med litt smør eller olje på stekepanne. Ha så i hakkede tomater, oregano, sukker, pepper og salt. La småkoke 5 minutter. Ha deretter i raspet gulrøtter og finhakket rød paprika. Bland godt. Ha detter over den ferdig hevede pizzabunnen.

Pizzafyll:

  • 1 rødløk
  • 1 gul paprika
  • 0,5 boks mais
  • Cherry tomater
  • Pepperoni
  • Raspet ost
  • Ruccola salat

Skjær opp rødløk og gul paprika i strimler. Skjær cherry-tomatene i skiver. Strø noen mais over pizzasausen. Ha deretter på raspet ost. Til slutt kan en fylle på så mye en ønsker av pepperoni, cherry tomater, rødløk og gul paprika. Det blir utrolig fargerikt og kjempegodt!

IMG_6327

Stek pizzaen midt i ovnen på 225 grader i 12-15 minutter. Server gjerne pizzaen med ruccola-salat, det blir ekstra fargerikt og ekstra digg!

IMG_6381

Nå må det sies at samtlige av husets beboere syntes at denne pizzaen var så god at vi fint kunne ha droppet pepperonien! Så vet du det dersom du vil ha en skikkelig veggie-middag 😉

Ønsker alle en fin fredag kveld!

~ anette ~

Yin-yoga og en tur på stranda

 

Idag har vært en deilig dag! De siste dagene har jeg prioritert yin-yoga når minsten har hatt sin formiddagslur. Yin-yoga er en rolig yogaform som gir en fantastisk avspenning i kroppen. Å få en økt yin-yoga nokså tidlig på dagen hjelper meg å være tilstedeværende, og denne tilstedeværelsen følger meg utover dagen. Yin-yoga har derfor kommet for å bli i min hverdag. Mer om yin-yoga kommer i et innlegg seinere!

IMG_6119

Etter at minsten våknet tok vi en tur på stranda. Det var ikke akkurat badevær for oss frysepinner, men sola gløttet endelig frem idag og da må en benytte anledningen til å finne på noe ute med barna. Selv om vinden var sterk nok til å fjerne en del av solas varmende stråler, ble det en fin liten tur for store og små.

IMG_6158

Å sitte på stranda og høre på bølgene som slår innover i sin egen rytme er jo rene terapien. Femåringen fikk lekt og vasset i vannkanten og tvillingene fikk vist sine akrobatiske evner. Imens spiste nok minstejenta et par never med sand, men det burde vel gå greit?

IMG_6130

 

Ønsker alle en fin sommerkveld ❤

~ anette ~

Endelig snart hverdag?!

Ferie har vært deilig. Slippe å se på klokka og forholde seg til alle forpliktelser til en hver tid slik som vi ellers har det i livene våre. Det har i tillegg vært deilig å ha barna rundt seg, vært sammen med dem hele døgnet. Nå må det sies at jeg egentlig ikke har hatt ferie, jeg har jobbet noen nattevakter imens mannen har pappaperm med minstejenta. Men barna har hatt ferie, og det merkes selvfølgelig godt, heldigvis mest på positive måter.

IMG_5806

Men nå når straks hverdagen er her igjen så må jeg innrømme at det blir utrolig deilig det også. Siden jeg føler at jeg har all tid i verden når alle har fri, så blir det jammen lite effektive dager! Derfor blir det litt deilig å komme inn i de rutinene som en før ferien så gjerne ville komme seg bort ifra. De rutinene som gjør at en setter stor pris på ettermiddager, kvelder og helger en har fri. Rutinene hjelper meg til å være effektiv, jeg benytter muligheten når den dukker opp til å for eksempel få unna noe husarbeid. I ferien har jeg en tendens til bare å utsette alt da ingenting haster. Så fører det til at jeg kun gjør det som er mest morsomt, og sånn skal det vel på en måte være i ferien. Det er bare det at det til slutt blir så stress når ting MÅ gjøres…

IMG_5811

I ferien savner jeg også det å samles alle rundt middagsbordet og høre på hvordan dagen har vært for alle. Det å være så glad for å se de store tvillingjentene komme inn døra etter skolen hver dag. Det å være så ivrig etter å hente femåringen i barnehagen og glede seg til å se smilet og gleden hennes når hun oppdager at vi er der for å hente henne. Det å høre minsten våkne etter luren sin og kjenne at det kribler av glede etter å se henne stå i senga og nærmest juble når jeg lukker opp døra. I ferien går alt i ett og en har alltid noen rundt seg så en glemmer fort hvor magisk disse små øyeblikkene er. De blir nok erstattet av andre små magiske øyeblikk, men nå ser jeg frem til hverdags-øyeblikkene igjen. Er ikke det typisk? Vi mennesker er da noen artige skapninger…

IMG_5842.JPG

Ferietid er heller ikke alltid tiden der parforholdet blir prioritert når en har barn. I år, for vår del, har vi vært så opptatt med alle barna at vi har glemt litt bort hverandre. Mye har nok med at vårt minste barn kun er ni måneder. Dagen da vi skulle reise hjem fra vår lille ferietur så jeg på mannen min og kom ikke på sist gang vi ga hverandre en klem! Så midt i stresset med å få alt og alle ut fra hotellet måtte vi stoppe opp og ta oss tid til nettopp det – det ble en utrolig deilig klem!

Ikke hadde jeg noe bilde av mannen min og meg heller etter ferieturen vår, men steiner derimot….:

IMG_5802.JPG

En siste ting jeg savner litt med hverdagen, men som jeg skammer meg litt over å tenke, er muligheten for alene-tid. Men er det egentlig noe å skamme seg over? Ferietid er familie-tid når en har barn, og jeg digger det. Men når først vi må tilbake til hverdagen så kjenner jeg litt lengsel etter å skru av hjernen litt når alle barn er ute av huset på skole og i barnehage. Kjenne på stillhet, det er det jo aldri ellers. Stillheten er utrolig deilig! Iallfall så lenge en vet at om kort tid blir huset fylt opp av små og store barn som livlig fyller huset med lyder….

IMG_5832

Så jeg ønsker hverdagen hjertelig velkommen med alle de magiske, deilige og herlige hverdags-øyeblikkene! Håper du også har en komfortabel og overkommelig hverdag å se frem til nå når sommeren snart er over.

~ anette ~

Ferietur til Skagen

Ferie med fire barn når minsten er ni måneder kan være litt stressende. En vil gjerne gjøre alle til lags. Tvillingene på tolv vil noe helt annet enn jenta på fem, og når minsten må sove så må bare alle legge til rette for det. Så lenge en velger den rette innstillingen, aksepterer situasjonen og i tillegg klarer å videreføre en positiv holdning til barna så blir stort sett alle fornøyde. Noe tid til å oppdatere bloggen ble det iallfall ikke – når tida er knapp må barna selvfølgelig komme først.

IMG_5931

Vi endte iallfall opp med en flott liten ferietur til Skagen i Danmark. Skuldrene ble senket noen hakk hos oss voksne, barna fikk nye opplevelser, sammen fikk vi mange nye minner som vi kan mimre om i lang tid fremover. På hotellet kunne vi kose oss med utendørs bading i basseng. Været var høst-aktig med vind og regn de dagene vi var der så det passet godt at bassenget var oppvarmet til 23 grader. Men tross vind så gløttet sola frem i ny og ne og da nøt vi den også. Selvfølgelig ble det en tur til Grenen der vi nesten blåste bort, men utpå stranda ved “Det grå fyr” klarte vi å posere og fotografere noen asanas til instagram likevel – de galne har det kjekt!

IMG_5880

Uansett hvor herlig ferie så er det alltid deilig å komme hjem til egen seng, norsk ost og yogamatta. Femåringen gledet seg mest til å komme hjem til “ekte mat”.

IMG_5938

Håper dere alle har hatt noen fine dager her hjemme eller på ferie dere også!

IMG_5800

~ anette ~

Krigen

Vi er på kino, kun mannen og jeg. De store jentene er barnevakt for de minste. I tillegg har de besøk av ei venninne som ekstrahjelp. Alle får lønn for å ha hjulpet til, så det er positivt for alle parter. Vi har tenkt å spise en bedre middag ute etter filmen. Mobiltelefonen er i mannens lomme i tilfelle de trenger oss hjemme. Vi er jo alltid litt bekymret når vi har overlatt skuta til andre, og til og med forlatt den for en liten stund. Det føles uvant – men deilig også. Deilig å kunne innbille seg selv at vi har all friheten for bare en liten stund.

Etter filmen finner vi ut at vi heller vil lage oss noe mat hjemme. Vi spaserer hjemover. Bor ikke langt unna. Det er derfor vi kan ta oss denne friheten, siden vi bor så sentralt. Vi er alltid i nærheten. Barna føler også trygghet ved dette. Vi prater på vei hjem om at de antakelig holder på å få femåringen i seng. Minstejenta sover nok fremdeles. Avtalen var at de skulle ringe oss dersom hun våknet og ikke roet seg etter avtalte ritualer.

Da vi kommer hjem hører vi høye stemmer som raskt demper seg når vi sier et muntert hallo, rett innenfor døra. Vi stusser på hvorfor det blir så stille og undrer oss på om noe er galt. Vi skynder oss å gløtte inn i stua. Der ser det ut som om en bombe har slått ned. Hele stua er ommøblert. Puter, tepper og bord er satt opp som om de skulle være borger. Og det er de! Det er Maja og ei venninne, mot Iselin og Ane i en real krig – Nerf-rebelle krig. Om du lurer er Nerf-rebelle fargerike våpen, pistoler, armbrøst og pil og bue med gummipiler. De hadde nok ikke ventet oss hjem helt enda nei. De ser forskrekket på oss og unnskylder at femåringen ikke har fått på seg pyjamasen en gang. Vi ser på dem. Så ser vi på hverandre. Begge to vet akkurat hva som er rett å gjøre i denne situasjonen. Vi tenker det samme; det er jo helt urettferdige lag! Ane er bare fem år…! Vi bli selvfølgelig begge med i borgen til Iselin og Ane. Krigen fortsetter. Gummipilene suser gjennom rommet. Vi åler oss på gulvet, søker dekning og dekker opp om hverandre når vi må risikere alt ved å krype ut fra borgen for å finne mer ammunisjon. De to andre blir bombardert av Nerf-rebell piler og skudd. Vårt lag vinner og det blir en minnerik kveld.

IMG_5353

~ anette ~