Bryllupsdagen

Den 20. april i år hadde mannen min og jeg fem års bryllupsdag. Vi hadde på forhånd blitt enige om at vi ikke skulle utveksle gaver. Jeg trodde han forstod at det bare var noe vi sa, og at han kom til å overraske meg likevel.

Jeg googlet fem års bryllupsdag og fant ut at det var trebryllup. Dette var jo en fantastisk mulighet for mannen min å kjøpe trollhasseltreet jeg har hatt så lyst å plante i hagen vår. Jeg smilte for meg selv og tenkte at jeg måtte finne noe annet til ham, da det var åpenbart at han kom til å gi meg dette treet. I tankene så jeg for meg hvordan vi sammen fant en flott plass i hagen hvor vi kunne plante hasseltreet, og hvordan det kom til å vokse i årene fremover som symbol på vår kjærlighet. Jo større og sterkere treet ble, jo større og sterkere var vår kjærlighet. Så perfekt.

Men hva skulle jeg gi han da? Jeg tenkte på “I am Pilgrim”-boka mannen hadde pratet så lenge om å lese. Papir er jo laget av tre… (Jeg skulle jo la han gi meg den beste gaven). Den kunne jeg kjøpe, sammen med et kort med noen rørende ord og masse sjokolade. Mannen elsker sjokolade og spiser det gjerne daglig…

Dagen kom og jeg smilte lurt til mannen min da jeg ga ham gaven før han gikk på jobb. Da jeg så ansiktsutrykket hans forstod jeg at han hadde tatt avtalen vår om ikke å kjøpe gaver på alvor han. Han hadde visst ikke tenkt å gi meg noen ting. Jeg ble så såret og skuffet! Men jeg klarte å beholde smilet til han hadde dratt på jobb. Det handler tross alt om gleden ved å gi og alt det der…

Da han kom hjem fra jobb, tenkte jeg at han hadde ordnet en gave. Om ikke annet enn noen blomster. Jeg hadde laget en deilig middag som stod klar på bordet da han kom inn døra. Men nei. Ingen gave. Jeg ble sur, og spiste middagen min altfor fort. Etterpå kunne han ikke være i tvil om at han hadde gjort noe galt: “Jeg tar meg en løpetur, og det har jeg all min rett til! Jeg kan gjøre hva jeg vil idag uten at du har noe som helst du skulle ha sagt! Hvis du tenker deg om vet du kanskje hvorfor,” sa jeg og fòr ut døra.

Under løpeturen tenkte jeg på alle de gangene mannen min har gitt meg en klem, helt uventet. Jeg så for meg alle de gangene han ga meg et kyss når han gikk ut døra, selv om han bare skulle en rask tur ned på butikken. Jeg mintes de gangene han holdt rundt meg til jeg sovnet, de kveldene jeg var trist. Og de gangene han kysset meg på panna da han kom seint hjem og trodde jeg sov.

Da jeg kom hjem, høy på endorfiner etter løpeturen, kunne jeg ikke annet enn å gi ham en klem. I motsetning til meg er han så flink til å vise sin kjærlighet daglig. Da er det helt greit om det svikter litt en dag, selv om det er på bryllupsdagen.

Jeg kan jo håpe på at jeg får trollhasseltreet mitt neste år.

IMG_4449.JPG

~ anette ~

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s