Edderkoppen

Jeg kommer ned i kjelleren for å gjøre min daglige innsats i å vaske klær til husets beboere. Jeg er helt i min egen verden, podcast på ørene. Treningspodden- of course! Bare elsker å høre på babbelet til Silje og Pia, og i tillegg få treningsinspirasjon og treningstips. Ingenting er bedre når en utfører kjedelig husarbeid.

Tvillingjentene våre har rommene sine nede i kjelleren. Jeg går inn på Majas rom med noen klær. Idet jeg snur meg og skal gå ut ser jeg den digre edderkoppen på gulvet ute i gangen. Den er så stor! Jeg har aldri sett noe lignende før og tenker at dette må være en uoppdaget edderkoppart i Norge. Og i hodet mitt kan jeg bare forestille meg hvor fort den kan løpe med de digre, tykke og hårete beina der!

Jeg blir totalt handlingslammet og står lenge og bare stirrer på den. Helt sikker på at den stirrer tilbake. Helt sikker på at den følger med på meg på samme måte som jeg følger med på den. Ingenting kan roe meg ned nå, jeg prøver å fokusere på den muntre stemmen av Silje på Treningspodden. Prøver å tenke at jeg er stor og den er liten, i forhold til meg. Men adrenalinet i blodet mitt har nådd så store mengder at jeg kun ser farene. Jeg ser kun at den også er diger, til edderkopp å være, den er den største edderkoppen jeg noensinne har sett! Inkludert de i Dyreparken i Kristiansand… Så jeg våger ikke gå ut fra rommet! Jeg blir stående innestengt på Majas rom og stirre ut på den. Livredd for at den skal komme i mot meg. Men også livredd for at den skal krype i skjul. Jeg ser for meg at vi måtte ha flyttet fra huset dersom det skulle skjedd, for den her er helt unormalt diger. Den MÅ jo være farlig…!

Etter en stund banker hjertet en anelse roligere og jeg våger å ta raske blikk bort fra edderkoppen. Jeg ser til min lettelse at Maja har lagt igjen mobilen sin på rommet når  hun gikk på skolen idag. Hvem kan jeg ringe? Jeg er jo stuck her! Jeg ser på klokka og innser at det er noen timer til jentene slutter på skolen og kommer hjem. Jeg må ringe noen. Blikket mitt vandrer rundt i rommet etter våpen samtidig som jeg går igjennom alle personer jeg kjenner som kan være hjemme på denne tiden av døgnet. Mamma.

Jeg ringer mamma. Hun tar heldigvis telefonen, takk og pris! Jeg forklarer situasjonen. Hun blir urolig fordi jeg høres litt hysterisk ut, og hun tror jeg står på randen av et sammenbrudd. Derfor kommer hun selvfølgelig ned med en gang. Tankene hennes er nok helst på å redde meg fra innleggelse, det er jo bare en edderkopp… Heldigvis bor hun i nærheten. Imens jeg venter finner jeg ut at jeg kan ta noen snap og sende med Majas telefon. Folk må jo få se dette! Dette er jo helt spesielt… Jeg zoomer inn på edderkoppen med kameraet på mobilen mens jeg samtidig prater inn forklaring av situasjonen min. Deretter legges det ut på Majas story. Så kommer jeg på at inngangsdøra nok er låst, jeg pleier alltid ha den låst når jeg er alene hjemme. Jeg ringer til mor igjen og sier at hun må komme inn kjellerdøra. Eneste problemet er at den også er låst. Så jeg må finne en måte å komme meg forbi edderkoppen og låse den opp på når hun kommer.

Jeg ser meg rundt, samtidig som jeg har det digre beistet i øyenkroken. Finner ut at jeg kan nå et håndkle som ligger på gulvet, rett utenfor Majas rom. Når jeg bøyer meg ned for å ta det opp har jeg hele tiden blikkontakt med edderkoppen.

Mor står plutselig på kjellerdøra. Takk og lov at hun kom så fort! Jeg begynner å bevege meg mot døra – åler meg inntil veggen slik at jeg til en hver tid er lengst mulig borte ifra edderkoppen, men at jeg alltid har den festet med blikket mitt. Håndkleet har jeg foran meg hele tiden, klar til å kaste det over edderkoppen dersom den skulle finne på å gå til angrep. Edderkoppen stirrer tilbake. Like interessert i hva jeg har tenkt å foreta meg. Jeg når døra, klarer å låse den opp selv om jeg står med ryggen til den.

Mor kommer inn med ett smil som sikkert skal berolige meg, men hun får store øyne hun også. Den er diger ja, må hun si seg enig i. Jeg ser på henne at hun blir overrasket og ydmyk når hun innser at jeg ikke hadde overdrevet som hun trodde… Jeg blir bare mer alvorspreget av det.

Vi står og vurderer neste steg i hvordan vi skal klare å få tatt den uten at den stikker av eller angriper oss. Mor tar av seg skoen. Så ber hun meg om å gi henne håndkleet. Jeg ser at hun ikke ønsker å ta blikket bort fra denne digre edderkoppen hun heller. Hun er skeptisk til den hun også.

Men mor er fra Lesja i Gudbrandsdalen og er tøff. Hun tar sats. Tar et raskt skritt mot edderkoppen og kaster håndkleet over den. Ingenting skjer. Vi undrer oss litt. Så slår hun hardt med skoen en gang, og det er fremdeles rolig under håndkleet. Vi undrer oss enda mer.

“Hvorfor er den helt stille?” spør jeg. Mor sier ingenting, men jeg kan se at det kverner i hodet hennes. Hun prøver å sette sammen bitene med informasjon.

Hun tar forsiktig håndkleet, prøver å få det rundt edderkoppen som vi nå tror er død. Prøver å få den opp inni håndkleet for å se den. Hun holder håndkleet slik at vi begge kan se. Gud, så diger den er! Og den ser fremdeles like hel ut! Men den ligger helt i ro.

Plutselig faller bitene av informasjon på plass i hodet mitt. Det er en lekeedderkopp! Edderkoppen er av plast! Jeg roper det ut, lettet over at vi ikke har edderkopper av den størrelsen rundt oss her i Norge.

Mor ser på meg, med et litt bebreidende blikk. Alt dette styret over en lekeedderkopp!

Så begynner vi og le – vi ler til vi griner. Gjennom resten av dagen får jeg meldinger fra henne der hun skriver at hun fremdeles ler. Jeg er veldig lettet over at jeg ikke oppdaget Norges nye edderkoppart denne dagen, håper heller aldri jeg gjør det…

IMG_4162

Lekeedderkoppen – den ligger forresten nå i søpla…

~ anette ~

2 thoughts on “Edderkoppen

  1. boerboelheidi says:

    Ikke bare meg altså 😛 Jeg er så redd edderkopper at jeg nesten får hysterisk anfall når jeg ser en inne. Har ikke tall på de gangene jeg har ropt med skrekk i stemmen på mannen min, og han tror at noe forferdelig har skjedd.. og jeg peker stum bort på edderkoppen som står klar til å angripe!
    Vi hadde et lyst “hyrdeteppe” for mange år siden, og jeg skulle plukke opp et rusk. Med det samme jeg skulle ta det opp, var bare en millimeter fra, så løp det sin vei *grøss* Det er vel 25 år siden, jeg husker det enda 😛
    Jeg tør heller ikke gå fra en edderkopp inne, da vet jeg jo ikke hvor den kommer igjen neste gang. Så enten må jeg ta den selv, eller håpe at det er noen andre veldig nærme.
    Jeg sprayer ute rundt huset hver vår og høst, og det fungerer!

    Like

    • yogafrue says:

      Grøsser av “rusket” som løp sin vei 😆🙈 Vi burde nok også begynne å spraye noe- det er utrolig hvor mange (og store) som kan dukke opp spesielt i kjelleren hos oss. Etter at vi pusset opp og alt er lyst der nede så ser en de godt iallfall- tørr ikke tenke hvor mange jeg har gått rett forbi tidligere 😫 Kanskje ikke rart jeg trodde det var en ekte edderkopp når en bor i et hus der en føler det kræler 😅

      Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s